En tur til Doi Luang Nationalpark
Av Egil Oland
Doi Luang Nationalpark dekker et område på 1170 kvadratkilometer og strekker seg fra nord til sør gjennom provinsene Chiang Rai, Phayao og Lampang. Den ble erklært som den 61. nasjonalparken i Thailand den 16. april 1990, og den høyeste toppen er “Dot Luang” med en høyde av 1 694 meter over havet.
Men vi drar ikke dit. I stedet tar vi dere med på et besøk vi hadde til fjellet Pa Deng, lokalisert nær Mae Chai i provinsen Phayao. Målet med turen var å besøke en av de tre landsbyene som tappert klamrer seg fast i de barske og bratte fjellskråningene høyt der oppe i Pa Dengs fjellsider.
Utgangspunktet for turen, Mae Chai, ligger ca 300 høydemeter over havet. Og bilturen derfra, over det høyeste punktet på 1147 m.o.h. og videre gjennom to av landsbyene og til den tredje, er en opplevelse i seg selv.
I de bratte fjellsidene på vei oppover dyrkes det blant annet Lychee, en liten steinfrukt som også kalles Lichi, og appelsiner. Lenger oppe i høyden er det kaffebuskene som rår. Ellers dyrkes det litt te og mais, dog mest til eget bruk. Et hyggelig innslag er også en og annen av naturens egne «Julestjerner». Men i motsetning til våre små potteplanter hjemme, vokser de her som store og
vakre busker.
Veien opp til de to første landsbyene er det første stykket belagt med asfalt, men deretter er det sement-dekke. Og til tross for at den er smal og svært bratt, med svingete kneiker helt til topps er der lite sikring i ytterkant. Så her gjelder det å holde tunga rett i munnen ved møte med en og annen bil. Jord, stein og råtne trær raser også stadig ut, og kan dukke opp i veibanen bak hver sving.
Fra før har vi vært i Pang Pu Lo Village og Pa Dang Village. Og ved sistnevnte som er landsby nr 2 finner vi bambusplattinger på rekke og rad med en fantastisk utsikt over det flotte landskapet under oss. Her, og på en stor sementert platting i det som ser ut til å være enden av veien, blir kaffebønnene (type Arabica) tørket før transport og videresalg når avlingen er høstet inn.
(Fortsettesle under bildene)
Men nå var det altså Pa Miang, den øverste og mest isolerte av landsbyene til fjellfolket her vi skulle besøke. Vel, den er ikke helt isolert. Bil og/eller scooter har de aller fleste. Men «veien" opp hadde jeg nok aldri latt bilen min gi seg i kast med, om jeg ikke hadde hatt kjentfolk ved siden av meg i passasjersetet.
Jeg nevnte at det så ut til at veien sluttet ved Pa Dang Village. Og det gjorde den for så vidt. For om veien opp hit var smal, bratt og svingete, var denne siste strekningen mest for en traktor- og krøttersti å regne.
Med sine hårnålssvinger, bratte kneiker, dype grøfter forårsaket av regn og manglende drenering, store steiner stikkende opp her og der, og smale felt med rasfare på begge sider samt et høyt stup i ytterkant, må den være et sant mareritt i regntiden (hvilket den for så vidt var nå også).
Men når nevnte regntid kommer (som varer i flere måneder) blir veidekket som kun består av den brune leirjorden som er vanlig i området i tillegg gjørmete, sleip og livsfarlig. Og ras med store steiner og trestammer kan vente deg når som helst.
Jeg må innrømme at tittelen på den populære Tv-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu uvilkårlig dukket opp i minnet.
Her i landsbyen øverst i fjellene lever folk fra «Mien» (Yao)-stammen. Denne folkegruppen lever i små grupper i fjellområdene nord i Thailand, samt i grensetraktene Thailand/Myanmar og Thailand /Laos. Dette er fattige fjellfolk, og da mener jeg virkelig fattige. Men livet i lavlandet er ikke noe for dem. Fjellene er deres hjem, og de vil ikke leve noe annet sted.
Inntektene deres, som kommer fra dyrking og salg av kaffe og te, samt litt mais gir ikke de store inntektene. Men de dyrker grønnsaker til eget bruk, og jakter litt i fjellene. Og whiskeyen de lager av mais (som for øvrig smakte helt ok), er jo en effektiv sorg-slukker.
De fleste husene består av enkle bambusvegger med blikktak og jordgulv. Møblene er oftest en kubbe/krakk å sitte på, eller bare en bambusmatte på gulvet. Maten blir laget over åpen ild (noen få bruker gass), inne eller på utsiden. Og bare de mest velstående, her var det vel bare landsbylederen, har murhus og litt møbler.
Vi var i landsbyen sammen med Røde Kors, samt utsendinger fra Mae Chai Amphoe (distrikt) og dets leder Nai Amphoe (tittelen tilsvarer en norsk ordfører). Hensikten med besøket var, fra det offentlige, å høre på eventuelle klager/ønsker fra beboerne. Og fra Røde Kors, å dele ut litt medisiner og tilby/utføre enkel legesjekk. Vi hadde også med oss enkelte nyttige ting som pledd, næringsrik soyamelk osv. til de fattigste, samt godteri ol. til barna.
Men tross fattigdom og dårlige livsvilkår i landsbyene, blir man møtt med vennlighet og gjestfrihet. Og mat til gjestene var en selvfølge.
De minste barna får enkel skolegang i landsbyen, og de litt større blir sendt avgårde på større skoler andre steder. Buddhismen er her, som i resten av Thailand, den rådende «religion"/filosofi. Men hos disse fjellfolkene er det også en utbredt tro på ånder og spøkelser. Og man legger stor vekt på å forholde seg respektfullt og korrekt til disse i dagliglivet.
Å få være med på slike turer er alltid spesielt og lærerikt. Dette er en virkelighet og en side av Thailand det er få turister forunt å oppleve. Og det etterlater en pensjonist fra Norge med brukbar trygd og en levestandard disse fjellfolkene bare kan drømme om, litt mer ydmyk og takknemlig for at vi ble født nettopp i det landet, og nettopp i den tidsepoken vi ble!
.jpg)
