Morgentrim ved Phayaosjøen
Det har vært voldsomt med respons på innlegget mitt om bryllup i Phayao, så jeg våger meg på et nytt tema i dag:
Morgentrim ved Phayaosjøen, m.m.
Først noen sensitive bakgrunnsopplysninger:
Jeg våknet i dag litt etter kl. 04:00. Jeg satt oppe til over midnatt i går og tok en smertestillende for ryggen. Vondt i går, men gubben er da fremdeles oppreist. God innsovningstablett! Sammenhengende dyp søvn uten pinkelpause i fire timer!
Fruen er i sving på kjøkkenet kl. 04:30. Kaffe, egg, svensk ansjos og tysk Schwarzbrot, og en dæsj med norsk kaviar, takket være Magne fra Valdres (bursdagspresang). Snadder.
Ann kler seg så til den daglige trimtradisjonen ved Kwan Phayao, den store innsjøen som forsyner alle her med fisk året rundt. Hver dag har sin egen klesfarge. I dag, onsdag, er det grønt som gjelder. Jeg holder meg til det røde, dvs. det er den eneste tykke jakka i garderoben. Det får stå til. Hvis Buddha misliker den, kan jeg alltids legge ut noen ekstra Baht i straffegebyr. Han er ellers nokså liberal. Jeg går ut i mørket med lommelykt og sjekker temperaturen på altanen. Det er 17 gr. Bikkjekaldt. Det er jo desember.
Sokkene er på vask. Det eneste paret jeg har ble brukt i bryllupet forleden. Da blir det kalde tær, men det får våge seg. Vi drar inn i byen fra vår forstad i bydelen Champawai. Har mye glede av det navnet siden det begynner med Cham. Same same Champagne.
De fleste damene er allerede på plass. Noen menn er der også. Alle er pensjonister og gode venner av fruen. Hun var frisørdame i sitt forrige liv, da mannen hennes tragisk døde av lungekreft, bare 40 år ung. Kundekretsen har ikke glemt henne, selv om hun reiste til Berlin der en av søstrene bor. Ann jobbet som frisør der, i 7 år.
Vi traff hverandre i frisørsalongen i Steglitz. Og da bar det tilbake til Phayao, der hun pleiet sin syke mor, som var blitt slagpasient.
Det er tæl i disse thaifruene, gitt. Imponerende. Ann er en av de yngste i gruppa med sine 65 år. Pensjonistgruppelederen er fysioterapeut. Hun stiller med høyttaler og mikrofon og står der framme, litt opphøyet og vendt mot et 20-talls deltakere (bare én mann) Hun kan sine øvelser og har satt sammen en times program. Også imponerende. Mennene trekker seg unna, ned mot fabeldyret Naga ute i sjøen. Der er det motorsykkelparkering, prat og prøvekjøring. Jeg er æresmedlem i gruppa og har fått tilnavnet Mr. Pentti. Nei, det er ikke finsk, men Thai. Det betyr «kartmannen».
Vi har vært all over Thailand, og en gang en ukestur i Laos.
Artige gutter med fenomenal kompetanse på big bikes, inntil 1200 kubikk, BMW. Den mest spektakulære turen gikk vestover, forbi storbyen Chang Mai, til Mae Hong Son. Det er der de langhalsede messingutsmykkede grenseboende kvinnene i karénstammen holder til. Veien har 1854 meget skarpe svinger. Det er ikke glatt oppe i fjellheimen pga temperatur, men det kan bli styggelig glatt i regnvær. Hengbratte partier, men fryktelig gøy å kjøre der. Alle i gruppa kom vel tilbake fra den langturen; vi var underveis i fire dager.
Det er nostalgi nå når sykkelen er solgt. Dessverre. Den hersens ryggen. I dag var det bare en håndfull «bikers» på møteplassen. Jeg går en runde langs strandpromenaden. Faktisk uten stokk. Den siste medisinpakka er mye bedre enn den forrige. For tre måneder siden kunne/måtte jeg ligge rett ut på sofaen flere timer hver dag. Å reise seg eller sitte i vanlig stolvinkel var på grensen til å besvime når det låste seg helt. Nå er jeg nesten permanent oppreist og mer optimistisk. Ved sjøen spaserer jeg først i opplyste partier og noen steder i nesten stummende mørke. Flere hundre meter alene. Så kommer syklistene og joggerne. De starter gjerne litt seinere enn trimdamene.
Så blir det langsomt grålysning og flott soloppgang i retning øst - der gummi- og kaffebonden Terje holder til. Han og kona Natnicha har skapt et skogsparadis der oppe i Ban Hae, kort vei til Laos, til gummiplantasjer, kaffeplanteskråninger og grønnsakdyrking. Heimen har uten tvil det beste kjøkkenet nord for Bangkok. Og kona snakker flytende norsk. Den gubben er hardtarbeidende og privilegert, om jeg så må si. Godt at det finnes mange slike her i Thailand, og at de er FB-venner og mere til.
Hva var det han sa, salig Rolf Wesenlund? ...« og takk for det». Amen - fra et annet språk - betyr visst «Det er visst og sant!» Thaienes hovedord er 1. «sanook» (moro og kjekt – det viktigste i livet) og 2. «chok dee». (lykke og hell ønskes for dagen og fremtiden). Vi kjenner språkbruken også fra andre kulturer på kloden. Her er ønskene alltid tilsatt varmende smil.
Da er runden min over. Ėn time. Øvelsene og dansen er slutt for denne gangen. Nå blir det litt «photo, photo». Det er populært at en farang er oppe så tidlig og viser interesse for yoga og damer. Ann er ikke av den sjalu typen, så hun godtar at gubben blir klappet og klemt på. Det er sikkert bare jeg som rødmer litt, men rødmen falmer heldigvis litt nå når sola har stått opp.
Håper noen av bildene kan yte litt rettferdighet til denne hjertegode og helsebringende opplevelsen. Jeg setter meg inn i bilen uten ryggsmerter, og vi kjører tre damer i baksetet hjem. Pensjonerte enker med millioner på bok, iflg. Ann. I kategorien «Sanook». Jeg takker for laget, er tilbake på hjemmekontoret, og gleder meg til neste morgentur.
Av: Svein Bjellaas