På restaurant med thaifamilien
Det er jo mange morsomme episoder å tenke tilbake på med hensyn til tiden som har vært tilbragt i Thailand. Fra den spede «barndom» kommer jeg på en episode som ga god lærdom om kultur og hvordan thaier kan være.
Vi var i Bangkok for å besøke noen slektninger som hadde sitt virke på elven «Me nam Chao phraia». De kjørte turister på elven og tjente sine penger der. Vi var der en hel dag på elven og fikk jo mange inntrykk. Mennesker som har sitt virke der og som driver all slags handel på elven. (Båt – «Rua, jobbe på båt – «tamgnan rua»)
Dagen gikk mot kveld og et besøk i deres hjem ved elven var absolutt en god slutt på seansen. Det var ikke lett å komme fram. Her var alt bygd på pæler, og veldig hjemmesnekret for å si det mildt. Smale gangbroer bygd i trevirke som så ut til å knekke sammen når som helst. Vel inne så det jo ut som hus ellers kan se ut i Thailand. Ingen møbler utenom en to-seter sofa. Den fikk jeg mens alle andre satt på gulvet. Det dukket opp ganske mye folk etter hvert. Var det slekt alt dette tenkte jeg. (Alt av tre er «Maai», tregulv, trevegg, ja selv en tannpirker – «Maai jimm fenn», treverk – stikke - tann 😊 )
Vil dere være med ut å spise kom det fra familiens «overhode», dragetanten. Ja, hun har styringen, og hun er nok sjefen. Joda, vi kunne bli med, klart det, koselig å bli bedt på restaurant, for all del. Det bar av gårde, gjennom samme hjemmesnekrede gangbroer, med livet som innsats. Barna nærmest danset seg av gårde, vel vant. Med fast dekke under slipperser stod det 3 biler der, nye biler, alle hadde røde skilter så det er ikke noen fattigfamilie vi snakker om, tenkte jeg. Uvitende om at de antakelig var belånt opp til pipa (som de ikke har). Røde skilter betyr i sin alminnelighet at bilene er nye.
Så bar det av gårde med fullstappede biler. Neida, plass til 5 stk i en bil ble fort til 10 stk pr bil. Man kan jo ikke stoppe ved første restaurant, det må kjøres vel og lenge, aller helst en time før noe passende spisested blir funnet. Men, etter vel og lenge fant de en restaurant, den så meget bra ut, meget pen og meget utsmykket. Ikke for fattigfolk tenkte jeg.
Det ble laget langbord, tenker det var sånn ca 30 stk til sammen. Jeg satt på enden, og bare det fikk meg til å tenke at det er mulig de skal gjøre litt stas på meg. Mat kom, og det ble båret inn retter som perler på en snor. Det tok liksom ALDRI slutt. Retter i alle variasjoner på thailandsk vis, fisk, supper og «you name it». Glass hadde jeg fått, og det var liksom litt slik som «gutten med gullbuksen», det ble jo aldri tomt. Jeg drakk og drakk, men det var jo fullt hele tiden. Og brisen ble jeg også! (Bord på thai er «Då» og å dekke bordet, eller kan du dekke på bordet – «Deng då dæi mæi krap». «Då» har en vanskelig uttale som ikke er så lett for oss å si. En dyp og rask «å»)
Det ble jo veldig mye «wai» til meg, og allerede da fikk jeg en nagende følelse. Hva i huleste er de takker for (waier). Etter et par timer med det jeg vil kalle for fråtsing var det tid for hjemreise. Folket rundt bordet ble mistenkelig fort borte. Satt jo der nesten alene, bare hun jeg hadde med og familiens overhode, dragetanten. Servitøren kom med regningen, og den ble lagt pent og pyntelig foran nesetippen min. Dragetanten sa, «I can pay a litle bit», hehe. Nei, sa jeg, tenkte de skal ikke få det å si om meg at jeg er gnien. Bare å kæsje ut 😊 (Kan jeg få regningen – «kepp dang na krap/ khaa").
Lang tid etter, på en senere tur til LOS fikk «hun» spørsmål om å komme til elven å besøke dem. Nei, sa hun, kan ikke, han har ikke snakket om annet siden sist besøk!!
(Knut Johansen)
