top of page

De tre første ukene i Thailand. Del 4

Oppdatert: 21. des. 2022

Navnet hennes lignet på Charlie Thai, og spurte om han kunne få lov til å kalle henne det, fordi han syntes det hørtes litt tøft ut. Nei, ikke talom. Hun gikk ellers under siste stavelsen av navnet sitt; Ta, som betyr øye, og han merket seg at de fleste tiltalte henne som phi Ta, som han senere skulle lære seg betydelsen av. Selv påsto hun å være 25 år, noe hun ganske raskt rettet til 30 – men grunnga det med at hun trodde menn likte kvinner jo yngre de var, og hun ville at han skulle like henne. Han sa han likte henne uanset – og han hadde faktisk begynt å like dette lille kvinnemennesket. Eller var det bare det at han hadde begynt å bli vant med henne? Han hadde i allefall begynt å legge merke til alle de kvalitetene han skulle komme til å elske henne for, nesten med en selvutslettende kjærlighet.

Hun var svært sjarmerende, intelligent og streetsmart. Hun hadde en helt unik medfødt tannstilling, der noen av de fremre tennene syntes å ville bestemme selv hvilke retning de skulle vokse, men som faktisk bare økte hennes særegne personlighet og sjarm. Hadde humor og en stor vennekrets, av alle slags mulige folk, og slengte kommentarer til dem hun kjente når de møttes utenfor hjemmet, på gata eller de kjørte forbi på motobike. Hun hadde pådratt seg en tittel som «den gærne», khon ba. "She is crazy", sa vennene, noe hun nermest syntes å ta som en hederstittel; at folk hadde respekt for henne, og ikke var et mehe som ingen tok på alvor. Hun gliste hver gang noen nevnte det – så nesten ut som hun solte seg i denne betegnelsen. Han skulle raskt erfare at det å skille seg ut i fra mengden og opparbeide seg respekt og anseelse var svært viktig i dette miljøet. Og han skulle komme til å oppleve hvordan denne lille og tilsynelatende uanselige damen kunne sette skrekk i den verste bølla. Det trengte sannelig ikke være størrelsen det kom an på – sinnets kraft kunne være en langt mektigere følgesvenn på lives krokete landevei.


Den andre dagen kom hun og fortalte ivrig at hun hadde funnet et sted han kunne bo, for 3000 baht i måneden. Det var kun månedsleie, men ville fort bli langt billigere enn et hotellrom for 500 pr. natt for den tiden han hadde igjen av oppholdet. Hun mente at han skulle flytte med det samme, selv om han hadde betalt for enda en natt, fordi det var om å gjøre å bestemme seg raskt om ikke rommet skulle bli leid ut i mellomtiden. Han pakket fort sammen det lille som var å pakke, og slengte på seg ryggsekken. Hun insisterte på å bære bagen, selv om den nok var tyngre å bære for henne enn for ham, og den slepte nesten ned i asfalten. Det var vel en drøy kilometer å gå i formiddagsvarmen, og svetten silte. Hun slengte stadig høylydte kommentarer til kjente som måtte dukke opp – thaiene snakker ofte høyere enn europeere er vant med – og sendte ham smil stadig vekk, helt til hun plutselig svingte av og inn i en trang passasje som var full av gjørme etter en regnskur, til venstre, rundt en liten sving, og frem til en lang husrekke laget av mur, enkelt og grovt satt opp av tynne sementblokker, oppdelt i mindre enheter med fem små rom, med vindu, en stor seng, et lite skap, et bord med glassplate, to lenestoler, og et bad, som til forveksling ikke var så ulikt det som hadde befunnet seg på Seaview, men så en tanke renere ut.


Han hadde veldig sansen for thaiordet for bad; hong naam, som betyr vannrom, eller rom vann, siden de snur på ordene. Der kunne en sprute og søle så mye en måtte ønske. Han tenkte at ville han bygge seg hus i hjemlandet, skulle baderommet være laget på omtrent samme måte. På dette badet var det forresten ingen dusj, men et stort kar med en tappekran over, og en måtte alltid sørge for å holde det nogenlunde fullt. Så brukte man et øsekar og helte vannet over seg, en ypperlig måte å vaske seg på – men en brukte trolig mere vann på denne måten enn med en vanlig dusj. Men her spilte det ingen rolle, for både strøm og vann var inkludert i prisen. De var blitt innlosjert i det borterste rommet, noe som passet utmerket. Men ytterveggen var av et så tynt og porøst materiale at når regnet virkelig slo til som verst trakk vannet igjennom og skapte fuktige flekker i rutemønster på innsiden. Det var kun en tanke større enn hotellrommet, men det var ikke værst, og den store sengen ble ofte oppholdsstedet enten man elsket, sov, eller slappet av på dagtid. Vertinnen bodde i svingen bak i et fint hus, iallefall etter thai standard, og hadde en flott bil. Mannen hadde stukket, så hun bodde kun sammen med sin ene datter, som hadde et lite barn på rundt ett år, og bar klengenavnet BinBin, som betydde noe sånt som «tut-tut». Heller ikke der var det noen fungerende mann i nærheten. Hun var en sympatisk, hyggelig og blid dame. Og hvorfor skulle hun ikke være det? De var sansynligvis med på å betale bilen hennes.


Hun flyttet inn hos ham. Det ble nesten ikke snakket om, det var som en selvfølge han ikke motssatte seg på noen måte – han følte noe for denne lille skapningen som han ikke kunne fornekte, selv om det foreløpig var mere på det underbevisste planet.

Så de gikk for å hente hennes saker, som befant seg i et lignende kompleks ikke særlig langt unna, som hun delte med en annen dame. Et stort og blubbete fruentimmer, som lå og breiet seg i senga, og det så ut som hun ikke hadde tenkt å foreta seg noe annet på en lang stund. Hun leet seg nesten ikke, og lå med hendene bak hodet. Damen hadde visstnok en finsk velgjører som holdt henne med penger – og hadde hun bleket huden og operert bort epikantusene, kunne hun nok gå for en blubbete finsk matrone, med en litt stor nese, bredt og pløsete ansikt, og ikke direkte vakker, for å si det mildt. Hun reagerte etter det han kunne oppfatte ikke nevneverdig over å miste romvenninnen, hun delte husleien med – ikke mange ord ble vekslet, saker ble pakket sammen, så gikk de tilbake til det nye rommet. Hun hadde heller ikke særlig mange ting.


De leide seg en motobike, og hun var ivrig etter å vise ham rundt på øya – de beste utsiktsstedene, små og bortgjemte strender, og ellers alt hun mente han burde få med seg av severdigheter. Han satt bakpå og inntil henne på motobiken, mens det halvlange sorte håret pisket i ansiktet, og klistret seg til munnen, men det gjorde ingen ting. Han var i Thailand, følte at livet var verdt å leve, hadde det godt, og det beste av alt; han følte en lykke han ikke husket siste gang han hadde opplevd. De var på stranden, de badet sammen, flørtet og oppførte seg som et forelsket par, selv om han ikke var helt sikker på om han var forelsket. Da de snakket om dette senere var de samstemt enige om at ingen av dem egentlig hadde vært forelsket, iallefall ikke rent bevisst, men at de hadde likt hverandre, og å være sammen. Senere hadde kjærligheten utviklet seg, og han visste at hun også elsket ham – sånt vet man bare. I allefall skulle forholdet utvikle seg slik at fra han traff henne aller første dagen han kom til Thailand, skulle de holde sammen de neste 12 årene – og han pleide å fleipe med at han traff henne første dagen, og siden ble han ikke kvitt henne. Da lo hun sin litt hese latter, mol som en katt, og strøk seg kjælent inntil ham. Men allerede den første tiden gjorde hun alt for at han skulle trives og ha det best mulig, og hun la seg virkelig i selen.


Han gjorde seg jo noen tanker om hvordan hun klarte å skaffe seg penger til husleie, mat og andre nødvendigheter – men det var tanker han ikke brukte mye energi på, eller plaget ham på noen måte. Det kunne forsåvidt være akkurat det samme, han bare nøt mer og mer dagene de hadde sammen. Han så hun ikke eide mye, hadde ingen gullringer, og hadde heller ikke penger til å leie seg en motobike, som de aller fleste av damene, uansett hva de jobbet med hadde. Hun selv fortalte at hun hadde kommet til Phuket for fire måneder siden, noe som hennes svært mangelfulle engelskkunnskaper kunne være en forklaring på, egentlig for å være behjelpelig med diverse ting i huset til en bekjent som var sammen med en italiener. Hun hadde også en hjemmeboende datter som hadde en baby, mens barnefaren kjørte taxi motobike. Disse hadde også tatt seg av henne, og hjulpet henne den første tiden. Samboeren, italieneren Frederico, som kun ble benevnt Rico og hans Lek bodde i Khatu, i et strøk med gater som besto av rekker med helt like to-etasjes hus, som sto tett i tett, helt inntil hverandre, og lå sånn omtrent midt mellom Patong og Phuket Town. Det var et litt finere strøk, der noen få faranger bodde, og ellers thaier som var litt bedre stilt økonomisk. Like bak, skilt av en mur, lå et større område som godt kunne gå under betegnelsen fattigstrøk, selv om folk ikke direkte var fattige, men levde enkelt som vanlige thaier flest.



Av: Sigur Syvertsen

bottom of page