De tre første ukene i Thailand. Del 3

En dag insister hun på at de skulle dra og besøke Rico og Lek– når hun snakket om dem var det oftest kun ham hun nevnte – for det var en stund siden hun hadde fått vært og besøkt dem, og nå som de hadde motobike var det jo enkelt, og hun ivret også på at han skulle få møte dem, og sikkert også vise frem sin nye farangvenn. Hun snakket alltid varmt om Rico som en mann hun hadde den største respekt og forkjærlighet for – hun bortimot forgudet ham, og han skulle snart skjønne hvorfor. Han skulle også snart erfare at når hun ga sitt hjerte til noen som overøste henne med sin milde og naturlige vennlighet og genuine godhet og varme, på en ærlig måte, kunne hun gå gjennom ild og vann for et sånt menneske.

En iboende tillit til andre mennesker, til det motsatte var bevist. Og om noen ikke viste seg tilliten verdig....gud hjelpe for en knusende dom Ta kunne felle over de som viste en manglende loyalitet og tillit. Han var ikke forberedt på at Frederico var såpass gammel – 60, eller litt over – var begynt å få et visst gammelmannspreg, og en viss lettere lut holdning, selv om han hadde beholdt sitt sorte hår. Han var virkelig en enestående fyr – sympatisk, blid, virket engasjert og interessert i nykomlingen. En virkelig hyggelig fyr med et vinnende vesen. Det var en varm velkomst, og var fram med øl og whisky med det samme. Det ble en lang og interessant samtale. Hans engelsk var god, med den sjarmerende typiske italienske aksenten. Han følte seg virkelig velkommen fra første stund., og tror Rico også likte å snakke med en annen utlending. Han var en typisk utadvendt og sosial fyr, med et ungdommelig sinnelag, og de kom fort på bølgelengde.


Han hadde hatt et yngre familiemedlem på feriebesøk tidligere, og Rico hadde stadig snakket varmt om at Ta ikke bare skulle bli venner med denne karen, men at de kanskje også kunne gifte seg, noe hun like ofte avslo siden hun ikke følte for ham og at han var hennes type. Han kunne godt forstå henne, for han traff denne unge mannen en gang han igjen var på ferie hos onkelen. Han var liten og puslete, og manglet mye på å være det en kunne forbinde med den berømmelige italienske sjarmør-typen – men var ellers både hyggelig og sympatisk.


Lek var også blid og hyggelig, og 45 år. Hun hadde etter sigende fungert som madam og bordellvertinne før hun traff Rico, etter at alderen nok hadde satt en stopper for hva hun eventuelt måtte ha drevet med før det. Nå var hun en respektabel kvinne, som levde et tilsynelatende godt liv, selv om det ryktes at den gode italiener ikke var latiner for ingenting, og visstnok var blitt avslørt av Lek i å ha et eventyr med en av nabokonene. Det hadde selvsagt skapt en del spetakkel, og det kunne gå ei kule varmt også mellom veggene der, selv om Rico var det roligste og varmeste mennesket en kunne tenke seg. Han hadde krøpet over loftet og ned til damen. Om historien virkelig var sann var vanskelig å verifisere. Han ville aldri spørre rett ut om noe sånt, siden han innså at dette var noe han ikke hadde noe med – og de hadde ikke opparbeidet et så nært vennskap enda at det var noe han syntes å kunne ta opp. Samme kunne det være uansett.


Hvor mye Rico betydde for den litte sorthårede på 152 centimeter fikk han også erfare en dag da hun plutselig kom på at det var bursdagen hans denne dagen, og som hun hadde holdt på å glemme. Hun ble ganske fra seg, og de dro på desperat leting etter en butikk der de kunne få kjøpt en kake. De fant endelig en som også kunne dekorere den med «Happy birthday Rico». Det var godt ut på ettermiddagen, og hun satte opp en vanvittig fart på motobiken, opp og ned de svingete og bratte bakkene i Patong Hill. Han satt bakpå og klamret seg fast i pappesken med kaken inni, og hadde ikke vært så livredd på det han kunne huske. Da de ankom huset i Kathu hadde han klemt så hardt på kakeesken at det var to tydelige merker etter hender i kartongen, og han var redd for at han kunne ha klemt i stykker kaken – men den var heldigvis like hel. Han virket blid og fornøyd og glad for at de kom. Åpnet esken med kaken, og; «Ja, Rico var stavet riktig».


R-i-c-o, yes, yes – han hadde for vane å gjenta ord, nesten som en hyggelig gest, selv om de ikke var så viktige.


Han åpnet pakker med skjorter og shorts – typiske gaver å gi til en litt over middelaldrende mann, og alt ble mottatt med samme entusiasme. Det virket som de hadde lagt litt i å gjøre denne dagen spesiell, med rikelig med drikkevarer som ble servert mens deilige dufter fra kjøkkenet begynte å nå inn til oss i stua. Mulig at han også ville gjøre litt ekstra ut av denne bursdagen fordi han også hadde besøk av en annen venn, en landsmann. Han var amerikansk-italiener, så praten gikk kun på engelsk.


Uten å bli det fortalt var det åpenlyst at dette var en mann som var stinn av penger. Om de var egentlig gode venner, eller kun hadde blitt kjent i Phuket var ikke godt å si, men det var åpenbart at Rico syntes det var stas at han hadde kommet. Denne krøsusen var av en ganske omfattende størrelse. Ikke direkte fet, men kraftig og med en stor og bulende buk, som nok var utviklet mer av vellevned enn gener.


Han hadde medbrakt en ung og virkelig lekker sak – forholdsvis høy og slank, sexy og vakker som få. Hun var behengt med gullringer til langt oppetter begge armene, rundt halsen og i ørene, som måtte være verdt en liten yacht – og mannen eide faktisk også en yacht. Hun var ikke finere på det enn at hun tok del i kvinnearbeidet med mat og borddekking, for under alt det glirende metallet befant det seg trolig ei bondejente fra Isaan, eller deromkring, som var vant til denslags. Konversasjonen dreide seg stort sett mest om rikdom, penger, og hvor lett det var å venne seg til luksus. Rico virket like interessert og entusiastisk uansett hva denne karen klarte å lire av seg. Hele fyren virket overflatisk, selvsentrert og enerverende å høre på. Men det var Rico sin dag og han ville være med på å gjøre den så hyggelig som mulig, og prøvde å delta i samtalen om han følte å ha noe å bidra med, selv om pengemannen begynte å kjede vettet av ham.


Heldigvis var maten endelig klar til servering, og Lek hadde blant annet disket opp med en av sine spesialiteter; krabbe kokt i karrisaus, med noen grønne blader som lignet og smakte som stangselleri. Utrolig velsmakende, selv om krabben i seg selv kunne være et ork å pirke kjøttet ut av, suge i seg noe av det, og knuse bein. Da måltidet omsider var ferdig – for italienere pleier å bruke lang tid på å spise, nyte mat og drikke lenge og vel, i motsetning til thaiene – ville Rico sette i gang med å lage cappucino. Skikkelige saker, mebragt fra hjemlandet. Men nei, da fant denne yankee-italieneren ut at han måtte komme seg hjem, det var visst en tv-serie som fruen pleide å følge med på.


Det var grusomt og brutalt å se Ricos reaksjon – han reiste seg halvveis fra stolen som han ikke trodde det han hørte, eller hadde hørt feil. Han ble helt lang i ansiktet, og så han skiftet fra vantrohet, til sinne, og til slutt; trist resignasjon. Hadde sett frem til denne dagen, og ville gjøre stas på sin sosietetsvenn som skulle komme for å feire hans bursdag, og så skulle han bli frarøvet å få gjennomføre den vidgjetne italienske gjestfriheten, og det til og med overfor sin landsmann, som nå viste seg som en blærete og arrogant liksom-italiener med alt for mye penger, og som tydeligvis plutselig lengtet tilbake til den luksusen han så salig hadde vent seg til. Atpåtil med verdens dårligste og mest idiotiske unnskyldning; hjem å se på tv.


Denne tufsen var tydeligvis vant til å gjøre som han selv ønsket, og lot seg overlegent ikke affisere av Ricos åpenbare skuffelse, og anmodning om de ikke kunne være iallefall litt lenger. Han virket rett og slett følelsesmessig likeglad - kanskje var det denne unge damen som var så uhøflig bortskjemt og på død og liv måtte se denne tv-serien sin. Iallefall forsvant de, og Rico og han ble sittende og drikke førsteklasses cappuchino avec, og spise kake med Rico stavet riktig, og alt – men det var tydelig at kvelden hans var ødelagt, selv om han prøvde å skjule det så godt han kunne. Men instinktet senset at denne så vennlige mannen innerst inne var sint.



Av: Sigur Syvertsen