Khatoey. Han ble gjort oppmerksom på at det også bodde en annen nordmann helt i enden av dette boligfeltet, i et litt større frittstående hus, som nok var av en litt nyere dato. Det var en noe eldre sjøkaptein som ikke var mere pensjonert enn at han fra tid til annen ble kalt til tjeneste ute på de syv hav.
Han var en hyggelig lespende nordlending, og bestilte stadig en ny drink, fra sin innfødte tjenerinne Noi, som han drakk med skjelvende hender. Og når kapteinen var ute på bøljan den blå dro Noi, selv om hun langt fra var noen ungdom lenger, på hotell og forlystet seg med sine elskere. Nordmannen ante nok ingen ting om dette, og ga uttrykk for å ha det som plommen i egget. Og hadde prøvd å leve utomskjærs i flere land, men hadde han blitt kjent med Thailand tidligere skulle han ha reis dit for lenge siden, etter eget utsagn. Han hadde sin egen motorbåt, og likte å farte rundt til de forskjellige små øyene i de flotte farvannene utenfor Phuket.
Han var blitt invitert med på flere turer, men det var dessverre, av forskjellige grunner, aldri blitt noe av. Han hadde til og med en miniatyrgressplen utenfor inngangen til huset, med bord og stoler skyggefullt plassert, der mesteparten av fritiden ble tilbragt – og hadde sogar kjøpt en gressklipper til denne lille grønne tusten. Han tilbragte en del tid med å dra på besøk både til Rico og nordmannen, som dessverre døde noen år senere av hjerteinfarkt i hjemlandet. Og dessverre for Noi ble det ikke særlig mye penger igjen etter ham, noe hun sikkert hadde regnet med, og håpet på. Men ble en brå overgang til en heller trasig tilværelse.
De fortsatte å leve sitt liv i det lille rommet i et kvartal en godt kunne kalle en slags slum. De fleste rommene var befolket av unge thaikvinner som hadde kommet til Phuket av forskjellige grunner. De fleste var der for å betjene det utallige utvalget av barer og lignende fasiliteter. Grunneierne hadde sett et stort potensiale i dette markedet, og satt opp en stor mengde av billige komplekser som nesten uten unntak besto av ett enkelt rom med et hong naam. Kun med unntak av noen få frittstående hus; det som tilhørte vår landlady, og et like nedenfor. Et typisk thaihus i tre som sto på påler og var helt åpent, på et jordunderlag, der familien tilbragte dagen, lagde mat og slappet av. Det var kun et lite vindfang i ene enden med en trapp opp til selve huset, der soverommene var.
Mannen som bodde der med sin familie var en litt eldre herre. En mild og hyggelig kar med fine trekk i et magert ansikt, og en slank kropp. En pen mann. Han snakket relativt bra engelsk, og det kom for en dag at han hadde hatt en betydelig stilling i en bank i Bangkok. Men beklageligvis for ham hadde det oppstått noe galt i en pengetransaksjon, som hadde gjort at banken hadde tapt en god del penger. Grunnløst eller ikke; han hadde iallefall blitt klandret for det hele, og fått sparken. Han selv bedyret sin uskyld, og var blitt et offer for noe andre hadde gjort. Nå satt han der bitter og uten inntekter, men hva kunne han gjøre? Han virket som en snill og omgjengelig mann – men ikke lenge etter var han blitt knivstukket av sin stesønn. Av hvilke grunner de aldri helt fikk rede på. Det kan ligge mangt å murre av følelser i en familie, som sjelden kommer til overflaten, siden en familie holder slike ting internt, og ofte virker blide og samstemte utad. Barnebarnet til denne bankmannen kom ofte innom oss, og var den vakreste lille jentungen en kunne tenke seg, og da hun så han hadde noe å spise på var det alltid; «kin duai, kin duai.» - og hvem kunne motstå å dele med et sånt lite lykketroll?
Det kunne også bo vanlige barnefamilier inne i denne ghettoen, fordi de ikke hadde råd til å bo annerledes, men uansett virket det som de fleste kjente hverandre, i større eller mindre grad. Husene sto tett inntil hverandre kun adskilt av smale jordstier, der det var lagt mursteiner og plankebiter en kunne gå på for å unngå det verste av vann som stadig rant, og ofte samlet seg i små dammer, og gjørme etter regn. Det var en ikke ubetydelig del søppel som var slengt rundt, og matavfallet var kastet rett ut på stien, der rotter og katter sloss om restene, og gjorde det hele ofte til en stinkende søppeldynge. En vennet seg til det, og gjorde det til noe av det eksotiske en ikke var vant med. En gikk daglig forbi åpne dører.
Det ble mye hilsing, og svært få hadde noe egentlig privatliv, der en ikke kunne unngå å se rett inn til folk, og hva de gjorde til enhver tid – om de laget mat eller spilte kort, der de satt i sine enkle og grove klær, og de fleste eiendeler var hengt opp i spikre på veggene, eller stablet rundt i krokene. Og det var lett å se at de fleste ikke eide særlig mye. Men vi var så heldige at vi bodde helt ytterst i vår murblokk, der ingen gikk forbi. Det var en rekke like nedenfor, der vi kunne se ned på dem, mens de vanskelig kunne se opp til oss. I en av de leiligheten flyttet det en dag inn en farang, med en liten lyshåret jente – han var I følge med tre thaikvinner.
Tanken var at de kanskje var på ferie I Patong – men virket senere rart at de leide seg inn I en litt skjult leilighet med månedsleie, da de kun var der I kortere tid. De oppførte seg litt merkelig på andre måter. Mannen dro ut alene hver dag, og ble borte en god stund, som kunne være helt ok – men da han var borte begynte damene å herse med den unge jenta. Hun ble tuktet og irettesatt, også fysisk. En kunne se rett inn, og gjorde ikke noe får å skjule det. Det var mye roping og skriking. Vi begynte å bli bekymret for jentungen, og fulgte med, klar til å gripe inn om de holdt det gående, eller det utviklet seg. Det virket ikke logisk at et barn oppfører seg så uoppdragent alene med voksne damer, at det fortjener daglig tyn. Virket veldig rart, men plutselig var de borte. Vanskelig å bli satt I en sånn situasjon at en ikke helt vet når en bør eller må gjøre noe.
Og rett over bodde to utlendinger som stadig hadde besøk av en ung gutt de helt klart koste seg med – vi snakket med gutten, og kjeftet på farangene, som ikke virket å bry seg noe særlig, helt til thaiene begynte å helle drittvann I hodet på dem. Litt av et strøk, men heldigvis lite av slike utrivelige ting. Iallfall som var direkte synlig. Det stakk innom en rekke for ham ukjente mennesker, fra tid til annen, og Ta og han dro på besøk til kanskje enda flere. Særlig mange som bodde i nabolaget, som kunne være folk av så forskjellige aparte slag, at det i seg selv også ble en fasinasjon. Ble venner med mange khatoiyer, som likte å sitte og vise puppene sine mens de dolla seg opp før kveldsskiftet. De kunne være morsomme – men betrodde seg også om ting som ikke var veldig hyggelig. De kunne havne I forhold til faranger, som egentlig ikke brydde seg, mens de selv led av skuffelse, emosjonell tristess og dyp hjertesorg.
Ta var på mange måter ei «guttejente» som hadde et bedre forhold til menn enn til kvinner, som hun hevdet bare snakket «ziczac» og bakvasket hverandre, og at menn var mere reale, og ikke snakket så mye tingtong – så det var kanskje ikke så rart at hun hadde en del khatoey-venner, som jo per definisjon var menn. Det hendte av en eller annen grunn at de havnet inne på rommet til ei av dem, Rin, der flere samlet seg. Det ble noen runder med øl, og praten gikk på stort og smått, og ikke minst hva de hadde opplevd det siste døgnet. Rin var ikke blant de mest snakkesalige, men brukte tiden mye på å spise. En annen lady-man, Pim, var noe for seg selv.
Hun snakket i et kjør, og fniste og lo stadig til det hun bablet i vei om, der utbruddene ofte gikk opp i fistel. Det var tydeligvis mest tull og tøys – men en gang, da det naturlig kom opp, spurte han henne om hvordan det var første gangen hun solgte sex, og hvordan hun havnet opp i alt dette. Det var første gangen han hadde sett henne alvorlig da hun fortalte hvilken barriere det hadde vært, og hvor lite hun likte det.
Hun så ned uten å si noe en liten stund, men lyste straks opp igjen i sin lystige tone og skingrende latter, og utbrøt; «jeg har to faranger som ligger og sover hjemme hos meg nå, kom så skal jeg vise deg, du kan få se dem.» Hun nesten nødet ham; «kom så skal jeg vise deg.» Han hadde absolutt ingen lyst til å dra for å se to farang-slamper som lå og sov rusen av seg, og motsatte seg forslaget på det aller heftigste. Han skulle oppdage senere hvor mange heterofile menn som faktisk likte et lite eventyr med en damemann - dessverre for disse befant de seg på bunnen av hierarkiet i sex-traden, og tjente kun halvparten av det en kvinnelig prostituert gjorde.
Etter en liten tid ble det klart at Pim hadde satt seg i hodet at hun ville ha seg med denne nyankomne farangen, og startet å mase, selv om hun visste at han og Ta bodde sammen. Det ble et daglig enerverende mas. Tilslutt gikk tilbudet ned til halv pris, med klart avslag. Så skulle han få det gratis, så skulle hun betale ham 500 baht, så skulle hun betale 1000 baht. Da hun skjønte hun ikke ville komme noen vei uansett forslag, kom det et oiii i fistel. Så ble det slutt på det. Men de forble venner alle sammen – og når han trengte penger lånte hun bort, og når hun trengte penger lånte han bort, og fikk alltid tilbake til avtalt tid.
En gang Pim kom på besøk hjem til dem satt de i den store sengen, og av en eller annen grunn endte de under teppet, og begynte å tullesloss, noe han ikke la mere i at han ville være dus med Pim – men det tok ikke Ta med særlig humor. Hun likte ikke dette, og første gang han så noe som lignet sjalusi. Hun tok det opp senere, og han forsvarte seg med; «det var jo bare tull med Pim, en ladyman, du vet at jeg aldri kunne tenke meg henne». Men det var tydeligvis en del ting man ikke kunne være helt sikker på. Et par år senere fikk de vite at Pim var død av AIDS.
Noen kvelder senere, de var ute på kvelden nede ved strandveien. Der møtte de Rin, som var langt mere snakkesalig enn hun pleide, sannsynligvis piffet opp av et eller annet. Hun kom bort til ham, godsnakket, og begynte den typisk ladyman scamen med å «dulle» med offeret, bruke hendene sine og fingre rundt omkring – gjerne starte med å putte to av dem ned i skjortelommen for å sjekke om det var penger der en kunne snappe til seg. Han syntes dette var utrolig frekt gjort, særlig overfor en som en etter så lang tid burde anse som en venn, og særlig fordi Ta også var tilstede.
Han kjente denne rutinen og ble fly forbanna, og ba henne komme seg unna, men hun fortsatte like smiskete, og han ba henne dra til helvete. Ta ble sur fordi han skjelte ut en av hennes venner. Da ble han enda sintere, og spurte henne om hun ikke så hva Rin holdt på med. Rin reagerte på den vanlige måten; å bli sint, ta opp mobilen og true med å ringe til politiet, om han hadde noe å klage på. Det hadde han, og oppfordret henne til å ringe politiet, noe hun selvsagt ikke gjorde. Det ble litt krangel og heftig ordbruk. Typisk yaba-atferd, tenkte han, og var like sur på Ta som ikke hadde tatt ham i forsvar, enda hun skjønte opplegget, men måtte forsvare en venn, selv om det var halvhjertet. De gikk hjem uten å si et eneste ord.
Dagen etter møttes de hos Rin – de så begge forlegne ut, men kom med hver sin unnskyldning. Hun bød på mat. Det var noe Isaan-greier med saus som var kaldrørt med en del ukjente ingredienser. Det smakte godt – men dagen etter våknet han med en skikkelig magesjau. Han skulle tatt Lonely Planet på alvor iallefall i forholde til mat som ikke var kokt – han var helt sikker på at Isaan-sausen var synderen. Det kom i alle åpninger, og Ta var på apoteket og kom tilbake med en haug med gjennomsiktige plastposer fylt med en fargeskala av diverse medikamenter, som faktisk ikke virket det minste. Han ble bare dårligere i magen.
Det hadde gitt seg litt men følte seg bare enda dårligere innvortes, og kom seg på apoteket selv. Sa han bare følte seg dårligere i magen, og da farmasøyten sa han ville gi noe som var sterkere skjønte han problemet. I Thailand sender de med antibiotika for hva det skal være, som folk tok kun noen få dager, og ikke fullførte kuren, slik at bakteriene hadde en tendens til å bli multiresistente. Da han skjønte det kuttet han ut antibiotikaen, og kom seg sånn noenlunde til hektene. For antibiotika dreper alle bakterier, også de gode i magen. Derfor så mye ubehag.
Av Sigur Syvertsen
Comments