top of page

De tre første ukene i Thailand. Del 7

Til familiens landsby. Gamlemors hus så ikke så stort ut, for fronten var smal, men det var langt, og var nok bygd på litt i enden der kjøkkenet var. På nedsiden av veien, mot den vakre klongen som snodde seg forbi, og glitret i sollyset, sto det eldre trehus som var temmelig gamle, og var fra den tiden da Ta lå i sengen sammen med sin far, og så når han døde.

Etter det ble det dårlig forhold i familien, da farens familie hadde grabbet til seg av det beste, og overlatt noen små tomter til resten av konens familie, hennes søsken og barn – de det var plass til, for det var bare fire tomter. En til gamlemor selv, en til en søster, som var alenemor til 5 døtre, siden mannen hadde dødd tidlig i en bilulykke. En til Tas nærmeste søster i alder, som hadde giftet seg med en mann i fast arbeid, og derfor så deres hus ganske nytt ut blant alle de andre, grovt oppmurt uten noen oppusset fasade. Typiske thaihus med et lite oppholdsrom foran, en smal gang inn til et litt større kjøkken og hong naam, og et eller to soverom i mellom, alt etter hvor stort huset var, og hvor mange som bodde der. Som alle andre slike hus var det også smalt og langt, og skrånet svakt mot enden for vannet sin skyld. Den siste tomten var det Ta som skulle ha. Hun hadde to små barn men ingen mann, og derfor ingen penger til å bygge seg noe hus.


Det eneste en kunne se var omrisset av en gjengrodd mur og deler av noen vegger av et simpelt materiale, som mest lignet på papp. Det var kun ett stort rom, men kunne ikke se noen rester av baderom, eller noe annet – kanskje hadde det vært der, kanskje ikke. Familien hadde gått sammen om å sette opp et lite skur, for anstendighets skyld, som ikke kunne ha kostet mye, slik at hun og ungene hadde tak over hodet, og det var nesten rørende å se de få ubrukelige eiendelene som lå igjen, slengt omkring. Men taket over hodet var ikke tett når det regnet, så bøtter og kar ble satt ut. Ikke rart hun ville finne en annen løsning for livet – sitt eget og barnas. Familien hadde kjøpt opp tomten for at den skulle bli i familiens eie, og de skulle få kjøpe den for 70 000 baht. Hadde han pengene skulle han jammen ha kjøpt den – men han hadde heller ingen penger om det skulle settes opp et hus der, med de kunne jo komme senere, og en kunne bygge i etapper, når en hadde råd.


Men det var iallefall alt for tidlig å tenke i de baner i det hele tatt. Da faren hennes døde var alt blitt mye vanskeligere for hele familien – hun fortalte at han hadde en kaffeplantasje på toppen av den bratte fjellknausen som gikk fra bredden av klongen og nesten rett opp i det uberørte jungellandskapet, oppe på et platå. Og ansiktet hennes lyste opp hår hun gikk tilbake i tiden, og klatret sammen med faren oppover bratte stier for å høste kaffe. Hun fortalte om livet før moderne ting som strøm osv. kom til landsbyen. Selv om hun var en liten pike måtte hun opp grytidlig og ut å hente glødende kull hos de som solgte det, før de kunne fyre opp og lage mat. Eller noen kjørte rundt på sykkel med en blikkanne festet på ene siden fylt med glødende kullbiter. Etterpå måtte hun gå opptil to kilometer, hver vei med forskjellige vekster som moren solgte på markedet,noen ganger uten sko på beina. Etterpå kunne hun gå på skolen. Da faren døde ble det ikke mere skolegang – han spurte hvorfor hun ikke fortsatte på skole, men fikk alltid til svar; «jeg ville ikke, det ble bare slik, så jeg sluttet.» Senere, langt senere fikk han vite at det rett og slett var slik at de ikke hadde penger til å sende henne dit. Til ransel, til klær, til sko og det hun ellers måtte trenge – så alt hun har av skolegang var fire års grunnskole.


Men hun lærte seg iallefall å lese og skrive, og har en vakker håndskrift. Et godt stykke lenger enn moren som var funksjonell analfabet, men kunne iallefall skrive sitt eget navn, og hadde lært seg å kjenne igjen ord som var viktige å kunne. De var ti søsken, men den yngste kjørte seg ihjel på motobike under en songklan-feiring. Et smertelig tap for Ta, de hadde et svært nært forhold, og tapet av sin yngste bror var en stor sorg. Det var nå to brødre, hvorav den ene bodde hjemme hos moren, og den eldste i Nakhon Si Thammarat, var gift, men de skulle ikke få noen barn. Resten av de som ikke bodde i landsbyen giftet seg og bosatte seg på landet til sine ektemenn, bortsett fra ei søster som giftet seg med en advokat fra Nakhon, og bosatte seg i et stusselig kondo i Bangkok, før de endte opp i et like stusselig hus i en av forstedene. Ta var den glupeste av dem alle, og den peneste, og kunne ha nådd langt om hun hadde vokst opp under mere ordnede forhold. Hun var sin fars barn, men ikke sin mors – han hadde hørt en annen versjon senere, men stoler på Tas egen – slik gikk historien i familien, iallefall den utgaven hun levde på, selv om det åpenbart har versert en annen i tillegg.


Dette gjorde ihvertfall at hun ble en slags hakkekylling, og om det var et eller annet fikk hun stadig høre hun bare var halvt familie og ikke hadde noe hun skulle ha sagt. Hun fortalte også om overgrep; at flere voksne kvinner bandt henne og slo henne, enten for noe hun hadde gjort, eller ikke gjort. Muligens som et slags oppdragende regime. Om hun var født med et stridig sinn, eller om det utviklet seg av stadig omsorgssvikt er vanskelig å vite, men hun forklarte sitt ofte hissige temperament med at hun hadde slått seg mye i hodet da hun var mindre. Kanskje en forklaring hun hadde fått innprentet av andre. Det ville utvilsomt være enkelt å si at hun vokste opp blant enkle og uskolerte landsens folk i en ganske dysfunksjonell familie, men slik var nå forholdene ofte blant den tidens mennesker, i rurale samfunn. Iallefall ble det klart fra tidlig av at hun hadde en sterk vilje, og velutviklet rettferdighetssans som kunne skape store konflikter.


Hun fant seg ikke i å bli behandlet som et annenrangs familiemedlem og få skylden for det søsknen eller andre prøvde å lyve på henne. Hun var ikke noe na rak, og sa rett ut hva hun følte og mente, noe som ofte skapte konflikter. Hans teori var iallefall at hun var på en måte ødelagt som menneske, av ondsinnede men kanskje velmenende mennesker, som skulle knekke et sterkt sinn – for idealet var å være stille, snill og føyelig, og hun var muligens ingen av delene. I beste, eller verste fall gjorde de hennes sterke personlig enda mere viljesterk og egenrådig. Selv om hun ofte kom i heftig klammeri med søsknene, forgudet hun allikevel moren, som hun anså, og nok også var, hennes stemor. Hun var ikke alltid snill – det hadde han en gang sett selv da bestemoren trodde hun og Tas eldste datter var alene og ingen så på.


Av grunner han ikke klarte å forstå ga hun ungen tilsynelatende en fullstendig umotivert ørefik. Og barnet så forfjamset ut, uten å forstå hva den skulle være godt for - men bestemoren oppførte seg som om det var den naturligste ting av verden, og at ingen ting hadde skjedd. Men mor var mor – en skulle ha respekt for de eldre, og hun var den eneste moren hun hadde, fikk han stadig høre. Så i stedet for å ta avstand fra denne oppdragende volden klarte hun ad ukjente veier å rasjonalisere den, og bringe den videre til sine egne døtre, når hun i sin vrede mente de fortjente det. Og rent rasjonelt kunne han observere mange situasjoner der de ikke fortjente det i det hele tatt.


Ikke minst om den minste hadde skyldt noe på søsteren som hun selv hadde forårsaket, og moren straffet den eldste. Han ble arg mange ganger, og måtte gå imellom, og sa akkurat hva han mente om det som hadde skjedd. Hva som skjedde videre har han bare bruddstykker av, og ikke i klare detaljer – men kan gjette seg til en god del. Ta må ha tidlig forlatt landsbyen – om hun nærmest flyktet, gjorde et bevisst valg, eller begge deler er ikke godt å si. Og om hun reiste ut fra landsbyen med lett hjerte er heller ikke godt å si. Men som den yngste søsteren, og med den oppvekstbakgrunnen hadde hun nok tatt seg pokker i at hun skulle ut i verden og vise familien hvem hun var, og at hun kunne ta vare på både seg selv, småjentene, mor og nermeste familie. Men da vi var 4 år i Norge så vi hvor omsorgsfulle familien var mot sin gamle mor - gikk ofte på omgang blant familien, som mente de ikke hadde råd til å ta vare på henne, selv om vi sendte penger fra Norge.



Av: Sigur Syvertsen

Comments


bottom of page