Thailands Administrative inndeling
(også historiske)
Thailand er oppdelt i 76 provinser (จังหวัด, changwat), som er samlet i 5 provinsgrupper etter hvor de ligger. Det er i tillegg to distrikter med spesialstyre: Hovedstaden Bangkok (Krung Thep Maha Nakhon) og Pattaya, hvorav Bangkok er på provinsielt nivå og derfor ofte blir omtalt som en 77. provins.
Hver provins er delt inn i distrikter, og distriktene er igjen delt inn i underdistrikter (tambon). Pr. 2010 er det tilsammen 878 distrikter (อำเภอ, amphoe) under provinsene, samt 50 under Bangkok (เขต, khet). Deler av provinsene som grenser til Bangkok – Nonthaburi, Pathum Thani, Samut Prakan, Nakhon Pathom og Samut Sakhon – blir også referert til Stor-Bangkok (ปริมณฑล, pari monthon).
Provinsene er oppkalt etter provinshovedstaden, så navnet på hvert av provinshovedsteder (เมือง, mueang) er det samme som provinsens; for eksempel er hovedstaden i provinsen Chiang Mai (changwat Chiang Mai) Mueang Chiang Mai eller Chiang Mai
Innenriksdepartementet
(กระทรวงมหาดไทย, Krasuang Mahatthai)
Er en kabinettavdeling i Thailands regjering. Departementet har vidt ansvarsoppgaver. Departementet er ansvarlig for lokal administrasjon. , intern sikkerhet, statsborgerskap, katastrofehåndtering, trafikksikkerhet, landsforvaltning, utstedelse av nasjonale identitetskort og offentlige arbeider. Departementet er ansvarlig for å utnevne de 76 guvernørene i provinsene i Thailand. Innenriksministeren (Thai: Innenriksminister) er leder av departementet. Han er utnevnt av kongen av Thailand etter anbefaling fra statsministeren. Siden 30. august 2014 har departementets leder vært pensjonert general Anupong Paochinda. Han får hjelp av to stedfortreder Ministere. FY2019-budsjettet til departementet er 371.802 millioner baht.
Departementet for provinsadministrasjon
(กรมส่งเสริมการปกครองท้องถิ่น)
Department of Local Administration (DLA) er det nye regjeringsbyrået etablert i innenriksdepartementet. Dets hovedansvar for å fremme og støtte arbeidet til de lokale administrative organisasjonene (LOA) gjennom utvikling og rekke råd om lokal utviklingsplan, personaladministrasjon, økonomi og administrasjon for å styrke kapasiteten og effektiviteten til de lokale administrative organisasjonene. om offentlig tjenesteyting.
Imidlertid har strukturen, rollene og funksjonene til Department of Local Administration blitt spesifisert i ministerforordningen om organisering av Department of Local Administration,
Ministry of Interior Administration, B.E. 2551 (2008)
Provins (จังหวัด, changwat)
Thailand har 76 Provinser, + Bangkok som fikk selvstyre i 1972. Hver provins ledes av en guvernør (ผู้ ว่า ราชการ จังหวัด phu wa ratchakan changwat), som er utnevnt av sentralregjeringen.
Amphoe (อำเภอ)
(noen ganger også Ampur, (อำเภอ), Vanligvis oversatt som "distrikt". Amphoe utgjør provinsene, og er like fylker. Distriktssjef er Nai Amphoe (นายอำเภอ). Amphoe er delt inn i tambon, (ตำบล) eller underdistrikter.
Til sammen har Thailand 878 distrikter, + de 50 distriktene i Bangkok som kalles khet (เขต).
Hvert distrikt ledes av en distriktssjef (nai amphoe, นายอำเภอ), som er utnevnt av innenriksdepartementet. Distriktssjefen er underordnet provinsguvernøren.
Amphoe Khon Kaen
Amphoe mueang (อำเภอเมือง)
Distriktet som inneholder administrasjonskontoret i provinsen er amphoe mueang (likt. bydistrikt).
Men distriktet må ikke forveksles med selve provins hovedstaden, som er en annen administrativ enhet som vanligvis er mye mindre enn distriktet.
Fram til 1930-tallet hadde de fleste provins hovedstadsdene navn akkurat som andre distrikter, mens distrikter som dateres tilbake til gamle provinser hadde ordet mueang i navnet sitt. I 1938 ble alle hovedstadsdistriktene omdøpt til amphoe mueang, mens i alle ikke-hovedstadsdistrikter ble mueang fjernet fra navnet.
King amphoe (กิ่ง อำเภอกิ่ง)
Mindre distrikter (king amphoe, (กิ่ง อำเภอกิ่ง) bokstavelig talt 'gren') blir opprettet når administrasjonen av områder fjernt fra distriktssenteret er upraktisk for innbyggerne.
De fleste oppgavene til amphoe overføres til King amphoe, men den er fremdeles delvis en underordnet amphoe den ble opprettet fra.
Når King amphoe oppfyller de nødvendige kvalifikasjonene for å bli amphoe, fremmes det vanligvis. Imidlertid begynner ikke alle nyopprettede amphoe som King amphoe: hvis kvalifikasjonene blir oppfylt direkte, hoppes denne fasen over. Selv om et mindre distrikt vanligvis oppgraderes etter noen år, forblir det i noen tilfeller et mindre distrikt i flere tiår. Ko Yao var for eksempel et mindre distrikt i 85 år til det ble oppgradert i 1988. Noen ganger blir et distrikt nedgradert til et mindre distrikt. Thung Wa mistet mye av befolkningen til nabolaget La-ngu, så til slutt ble La-ngu oppgradert og Thung Wa nedgradert. Et annet eksempel er Chumphon Buri, som ble nedgradert etter at den mer utviklede delen ble delt av for å danne et nytt distrikt og det gjenværende distriktet ble nedgradert.
Kriteriene som kreves for en amphoe er en befolkning på minst 30 000 mennesker og minst fem tambon’er, eller, hvis området er mer enn 25 km fra distriktskontoret,
en befolkning på minst 15 000 og fire tambon.
Et mindre distrikt ledes av en sjef (Hua Na King Amphoe, หัวหน้า กิ่ง อำเภอ).
Det thailandske ordet king (กิ่ง) betyr 'gren' og skal ikke forveksles med det engelske ordet "king". Den offisielt anbefalte oversettelsen er "mindre distrikt" - men de blir også ofte oversatt som underdistrikt, som er den anbefalte oversettelsen for tambon, og antyder også feilaktig at de er på et lavere administrativt nivå enn Amphoe.
Den thailandske regjeringen oppgraderte alle gjenværende 81 mindre distrikter til fullstendige distrikter 15. mai 2007 for å effektivisere administrasjonen.
Med publisering i Royal Gazette 24. august ble ordren offisiell.
Distriktskontor (ที่ว่าการอำเภอ)
Administrasjonen av distriktet ligger i en kontorbygning kalt thi wa kan amphoe (ที่ว่าการอำเภอ), som også markerer sentrum for hvert distrikt. Avstander på veiskilt beregnes alltid til dette kontorbygget. Kontoret ligger vanligvis i den største bosetningen. for å gjøre det lett tilgjengelig for flertallet av befolkningen - en av oppgavene til amphoe er det sivile registeret, som gjør distriktet til det viktigste av de administrative nivåene for det offentlige.
Tambon (ตำบล)
Er en lokal myndighetsenhet i Thailand. Under distrikt (amphoe) og provins (changwat) utgjør de det tredje administrative underavdelingsnivået. Fra og med 2016 var det 7255 tambon’er, + de 180 khwaengene i Bangkok, som er satt på samme administrative nivå, og dermed inneholder hvert distrikt åtte til ti tamboner. Tambon blir vanligvis oversatt som "township" eller "underdistrikt" på engelsk - sistnevnte er den anbefalte oversettelsen, men også ofte brukt for King amphoe, betegnelsen for et underdistrikt som fungerer som en gren (thai: King) av tidligere distrikt. Tambon er videre delt inn i 69 307 landsbyer (muban), omtrent ti per tambon. Tambon i byer eller tettsteder er ikke delt inn i landsbyer, men kan ha mindre formelle samfunn kalt chumchon (ชุมชน) som kan dannes til samfunnssammenslutninger.
Tambon som underavdeling har en lang historie. Det var den andre nivå underavdeling av området administrert av en provinsby på 1800-tallet.
Guvernøren i provinsen skulle utnevne en eldre leder, kamnan eller phan.
I de administrative reformene som startet i 1892 under prins Damrong Rajanubhab, den første thailandske innenriksministeren, ble de tre nivåene av provinsene videreført, dvs. Amphoe til tambon til det laveste nivået kalt muban.
One Tambon One Product, I 2001 startet Thailands statsminister Thaksin Shinawatra et prosjekt der hver tambon ville velge et typisk, særegent lokalt produkt.
Prosjektet hjelper deretter til å markedsføre produktet, samt hjelper til med å modernisere produksjonen.
Butikker som selger OTOP-produkter ligger i hver provinshovedstad.
Khwaeng (แขวง)
Er en administrativ underenhet i de 50 distriktene i Bangkok. De tilsvarer omtrent tambon i de andre provinsene i Thailand, og kan derfor oversettes med «underdistrikt». I 2009 var det i alt 169 khwaeng. Da den spesielle administrative enheten Bangkok ble oppretta i 1972, ble alle tambon i området gjort om til khwaeng.
Muban (หมู่บ้าน)
Er den laveste administrative underavdelingen i Thailand. Vanligvis oversatt som 'landsby’, det er en underavdeling av en tambon (underdistrikt). Fra og med 2008 var det 74 944 administrative muban’er i Thailand. Fra folketellingen i 1990 besto gjennomsnittet i en landsby av 144 husstander eller 746 personer.
Hver Muban eller gruppe ledes av en «høvdning»/«overmann», vanligvis kalt landsbyovermann eller landsbysjef (ผู้ใหญ่บ้าน/phu yai ban), som velges av befolkningen i landsbyen og deretter utnevnes av Innenriksdepartementet. Leder har to assistenter, en for regjeringsspørsmål og en for sikkerhetsspørsmål. Det kan også være en landsbykomité med valgte medlemmer fra landsbyen, som fungerer som et rådgivende organ for en landsby. Opprinnelig var landsbyhøvdingen, en gang valgt, i embetet fram til pensjonsalderen. De tjener nå bare i en femårsperiode, men kan da søke om gjenvalg. Det samme gjelder for kontoret til kamnan (กำนัน) eller 'sub-district headman' på neste høyere tambon (sub-district) nivå.
Muban kan fungere som ett ord, i betydningen av en grend eller landsby, og som sådan kan det forkortes til å forby. Mu ban kan også fungere som to ord, dvs. (หมู่) 'gruppe' (av) homes 'hjem'.
Mu, i betydningen gruppe (av boliger i en tambon), får tildelt tall i den sekvensen der hver blir ført i et register som føres i distriktet eller avdelingskontoret.
Ban, i betydningen hjem eller husstand for medlemmer av hver gruppe, tildeles et nummer (บ้าน เลข ที่ ban lek thi) i den sekvensen der hver blir lagt til husholdningsregisteret som også føres i distriktet eller avdelingskontor. Hvert ban er registrert i navnet til en husholder (เจ้าบ้าน chao ban). Tildelte ban- og mu-numre, sammen med navnene på tambon, distrikt og provins, brukes som geografiske adresser av offentlige etater; Thailand Post legger til et postnummer. By- eller ban utgjør vanligvis ikke en del av slike offisielle adresser.
Ban i betydningen landsby forekommer i geopolitiske toponymer på kart og skilting av hovedveier, men dette er ikke administrative underavdelinger. Slike landsbynavn kan gjelde for en isolert muban, men gjelder typisk for en gruppe tilstøtende, som ofte har blitt delt inn fra den opprinnelige bosetningen. Hver nye mu tildeles et nytt nummer, i sekvensen det er registrert i; eksisterende hjem eller forbud i nylig nummererte mu tildeles nye nummer som begynner med ett. Landsbynavnet til den opprinnelige bosetningen beholdes vanligvis for den større grupperingen.
Slike landsbynavn er ikke en del av en husstandsadresse, med mindre Ban blir beholdt som en del av toponymet når et slikt oppgjør oppgraderes - for eksempel vil en husstand i Ban Dan bli adressert som Ban nr .__ Mu Nei .__, Ban Dan Sub -distrikt, Ban Dan District, Buriram; eller # / # T [ambon] Ban Dan, A [mphoe] Ban Dan, Buriram 31000.
Merk: Bruk av kort formnummer/nummer for ban/mu er både uoffisielt og utvetydig i en tambon, men i bydeler er det begrenset til å dele inn en husstands registrering i flere husholdnings registreringer.
Muban (eller muban chat san, หมู่บ้าน จัดสรร), er også det thailandske begrepet for 'boligfelt' eller 'inngjerdet samfunn'.
Samfunn (ชุมชน)
Eller nabolag som er en del av en by eller by (thesaban mueang og thesaban nakhon) har ikke noe som tilsvarer landsbyhøvdinger, men kan organiseres i samfunnssammenslutninger som har rådgivende komiteer.
Mueang (เมือง)
Thailand er kjent som Mueang Thai. Etter Thesaphiban reformene til Prince Damrong Rajanubhab ble bystatene under Siam organisert i Mandala model of political organisation (มณฑล, Thai oversettelse av mandala), som ble endret til changwat (จังหวัด) i 1916. Mueang kan fremdeles bli funnet som betegnelsen på provinshovedstader (amphoe mueang), så vel som for en kommunal status som tilsvarer byen (thesaban mueang). På standard Thai er betegnelsen for landet Thailand (ประเทศไทย Prathet Thai).
Thesaban nakhon (เทศบาล นคร)
Blir vanligvis oversatt som "bykommune". For å kvalifisere for bystatus, må en kommune ha en befolkning på minst 50000 og tilstrekkelig inntekt til å utføre en bys oppgaver.
Da den først ble organisert i 1934, var minimums kvalifikasjonene for bystatus en befolkning på 30 000 med en tetthet på 1000 per km².
I 1939 ble den nødvendige befolkningstettheten økt til 2000 per km², i tillegg til et økonomisk behov.
I 1953 ble kravet om befolkningstetthet igjen hevet til 3000 per km², før det ble fjernet helt i 2000.
"I 22 år, fra 1972 til 1994, så vel som mellom mars og november 1936, var det bare en bykommune i Thailand, denne kommunen var Chiang Mai, som i 1972 hadde Bangkok blitt endret fra bykommune til spesialstyrt distrikt. Fram til 1972 var det tre bykommuner: Chiang Mai, Phra Nakhon (nå Bangkok) og Thonburi (nå en del av Bangkok). I 1994 ble Nakhon Si Thammarat bykommune den andre bykommunen i Thailand, og den første i sør."
Thesaban mueang (เทศบาล เมือง)
Blir vanligvis oversatt som et "tettsted" (som feks Lillestrøm). For at en kommune skal kunne kvalifisere som en by, må den enten være en provinshovedstad eller ha en befolkning på minst 10 000 og tilstrekkelig inntekt til å dekke oppgavene til en by.
Da den først ble organisert i 1934, var minimums kvalifisering for bystatus en befolkning på 3000 med en tetthet på 1000 per km².
I 1939 ble kravene økt til en befolkning på 5000 med en tetthet på 2000 per km², pluss et økonomisk kriterium.
I 1953 ble minimums befolkningskravene økt til nåverdien; befolkningstettheten ble også økt til 3000 per km², før den ble fjernet helt i 2000.
Thesaban tambon (เทศบาล ตำบล)
Den kommunale enheten på laveste nivå, blir vanligvis oversatt som "distriktskommune".
Til tross for navnet dekker det ikke nødvendigvis det samme området som et underområde (tambon); dvs. det dekker kanskje ikke en tambon helt, eller omvendt kan den strekke seg over deler av mer enn en tambon.
For at et område skal betegnes som en tambon fra thesaban, må det ha en bruttoinntekt på minst 5 millioner baht og en befolkning på minst 5000 med en minimum tetthet på 1500 per km², pluss godkjenning fra befolkningen i dette området.
Sukhaphiban (สุขาภิบาล)
Oversatt som sanitærdistrikt var administrative divisjoner i Thailand.
Sanitære distrikter var de første sub-autonome enhetene som ble etablert i Thailand.
Et første slikt distrikt ble opprettet i Bangkok ved et kongelig resolusjon av kong Chulalongkorn i 1897. Kongen hadde lært om sanitærdistriktene i England på sin europeiske tur tidligere det året, og han ønsket å prøve denne lokale administrasjonen i sitt land også. Tha Chalom Distriktet ble det andre slike distriktet, opprettet i 1906 og ansvarlig for deler av Mueang Samut Sakhon Distriktet i Samut Sakhon Provinsen. I 1907 kodiserte loven om drift av sanitære distrikter forskriftene, og med den lokale forvaltningsloven av 1914 ble det innført to nivåer av sukhaphiban, sukhaphiban mueang for byer og sukhhibiban tambon for landlige områder.
Antallet sanitære distrikter vokste til 35 i 1935, da disse imidlertid ble omgjort til kommuner (thesaban). Nytt sanitetsdistrikt ble igjen opprettet med start i 1952 av statsminister Phibun Songkhram. Med loven om å oppgradere sanitære distrikter til Thesaban i mai 1999 ble de igjen opphevet, og alle ble tesaban til tambon.
Som navnet antyder er sanitetsdistrikternes hovedoppgave sanitetsprosjekter. Distriktene ble administrert av en sanitetskomité, som besto av kamnan (tambon- sjefer), landsbysjefer og også lokale kjøpmenn. Den ble finansiert av en boligskatt på lokale innbyggere.
