top of page

De tre første ukene i Thailand. Del 6

Til familien. Hun hadde snakket alvorlig til ham om at det var noe hun måtte gjøre som var veldig viktig, og som hun måtte til hjembyen for å ordne, og ville at han skulle være med – hun ville absolutt ikke reise uten ham, og etterlate ham alene, men ville vente til han var frisk.

Han mente at hun bare kunne reise, han var i ferd med å komme seg. Men ikke tale om – hun reiste ikke uten ham, selv om hun ikke med det samme sa hva det gjaldt, kom det etter hvert frem at hun måtte reise for å fornye id-kortet sitt, som enhver thai var nødt til å bære med seg, ellers kunne det få negative konsekvenser. Ok – det var ingen veg utenom. Om det var fordi han følte seg litt sjaber at de kom seg litt sent avsted er ikke godt å si – men den siste minibussen var dratt for dagen, og hun måtte reise. Begynte å få dårlig tid før id-kortet utløp. De stresset etter en som kunne kjøre drosje, fant en, men det kostet 1000 baht. Han visste han hadde penger på kontoen, men fikk ut kun 1000 baht, av en eller annen grunn. Kunne være en sperre for uttak for en uke, eller noe sånt.

Vel, de dro avsted, og delte den med 4 andre som slengte seg med, og som skulle i samme ærend, men ingen spleiset. Ta var muntrasjons-rådet under den 320 km lange bilturen – om seg og ham og alt som hadde skjedd, antok han, for de to som delte det ene forsetet så stadig på ham, smilte og nikket, og var enige i at han han hadde et bra ansikt – såpass klarte han å tolke kroppsspråk, og Tas tidvise engelske kommentarer. Det var tydeligvis kommet så langt at hun hadde gjort oss til et par, for etter direkte spørsmål fra Ta sa han bare ja, selv om han nok nikket mere nølende enn hun gadd å tolke – han visste ikke hva ellers han skulle si.


Dessuten følte han seg så dårlig, og hadde ikke spist mer enn noe halvvarmt som snurret rundt inne i en beholder på et 7eleven-utsalg på en bensinstasjon, og som bare var halvspist av paranoid redsel for alle bakterier som hadde godgjort seg i den lunkne maten – så han hadde sannsynlig vis sagt ja til omtrent hva det skulle være der og da. Ikke var han spesielt sulten heller. Han følte seg så svak at han ikke klarte å tenke rasjonelt da de kjørte et langt stykke gjennom et jungelområde, og lurte på hvor de hadde tenkt å rane ham før han ble partert, han hadde hørt om slikt. Men hvorfor skulle de gjøre det? - og han hadde jo ingenting de kunne ta. Uansett følte han seg svært langt hjemmefra, inni alt det store og grønne ukjente.

Etter en stund kom de til en stor hovedvei, og etter et lite stykke til svingte bilen plutselig til venstre, inn en smal vei som skrånet ned fra motorveien, et lite stykke forbi en rekke hus og stikkveier, så til høyre, og stoppet utenfor en rekke med hus på begge sider av en smal grusvei. Heldigvis besto ikke mottakelseskomiteen av særlig mange mennesker – de visste jo ikke når han skulle komme – men moren hadde etter sigende forberedt seg grundig og gjort seg flid ved å stå med rompa I været og skure dassen, som Ta lo godt av – og også skaffe tilveie noe som han senere skulle kjenne igjen som leverbiter skjært i trekanter, men som umiddelbart så litt gufne ut, flytende i en klar saltsmakende suppe – og det var det.


Han syntes han av ren høflighet iallefall burde smake på herlighetene, og tror til og med han tok en bit av en trekant, som hans tilstand hverken var psykisk eller fysisk klar for. Noe forsamlingen ikke kunne unngå å merke seg – så farangen ble henvist til naboen, som disket opp med en omelett med ris, mens hun unnskyldte seg med hvor fattigslig de hadde det. Han håpet Ta hadde en forklaring på lager, om hans sykdom, og at han kanskje ikke var vant med maten. Omeletten gjorde iallefall sitt, og først da oppdaget han hvor sulten han egentlig var.

De ble innlosjert hos gamlemor, og mens de satt på den store plattingen utenfor inngangsdøra kom det en liten unge i full fart rundt hushjørnet og inn til bestemoren, med energien til en snart to år gammel jente. Det var en «monkey» kommenterte Ta med et smil, og nikket i retning den lille. Han skjønte det måtte være den yngste datteren. Hun ropte etter henne, men ingen respons. Den fire år eldre datteren kom rolig og satte seg – den yngste kom også etter en stund, men enset knapt nok den fremmede. De fikk raskt beskjed om å kalle ham pappa, noe han syntes var i tidligste laget, når de knapt for noen timer siden hadde erklært seg som par. Det gikk ikke opp for ham før litt senere at det var en måte å skape binding helt fra begynnelsen, og at hennes alvor med deres forhold var definitivt.


Alle virket vennligsinnede og forekommende, og syntes å gjøre sitt beste for at han skulle trives og føle seg velkommen. Han var derfor glad for at han ikke fikk vite, før langt senere, at hennes eldste bror ble rasende da hun fortalte at hun skulle ta med seg en farang hjem til landsbyen – så sint ble han at han truet med å komme og drepe fyren. Det skulle ikke komme noen farang i den familien. Og broren var en råtass som gjerne slo i hjel bikkjene sine og parterte dem, om han manglet for til fiskene i fiskedammene sine.

De var til og med en kort tur til broren, som bor i Nakhon Si Thammarat, uten å ende som fiskefor. Men var tydeligvis ikke helt trygg på utlendingen, for ved et senere besøk i landsbyen sendte han sin kone for å «spane» på farangen, som bodde sammen med dem hos gamlemor noen uker, og hadde etter sigende bare godord å fortelle. Det endelige gjennombruddet for å bli helt godtatt, etter at resten av familien hadde gjort det for lenge siden, var en dag de fikk beskjed om at broren lå syk hjemme hos gamlemor. De var i byen, fikk telefonbeskjed og skyndte seg hjem så fort de kunne.


På det siste strekket var det anlagt en jernplate der motobikene kunne kjøre over mellom motorveien som hadde to filer i hver retning, skilt av en grøft imellom. Han var litt uforsiktig på ene siden av platen der det ikke var rekkverk, og da han skulle sette foten ned for å vente til frafikken hadde passert var han kommet så langt ut på kanten at fote skled ned av den og de ramlet rett ned i grøften mellom veg-filene, og hodestups ut i det grumsete og skitne vannet som hadde samlet seg opp der.


Det var ikke langt nok ned til at de slo seg noe særlig, men de rant av gjørme fra topp til tå – hun var mest opptatt av å redde sin nye mobiltelefon, og klarte det. De fikk kravlet seg opp, og dratt motobiken med seg, og det var en kort tur derfra og til morens hus. Da broren lå på gulvet og skuet opp på de to aparte skikkelsene som sto i døråpningen, badet i skitt og rennende gjørme, strå i håret og grimete i ansiktet av søle, forsvant siste rest av motstand.


Han lot henne gå inn og gi ham penger slik at han kunne dra på sykehuset, og hun fortalte at han hadde grått da han så hva de hadde måttet gjennomgå for å komme og hjelpe ham. Han hadde lenge følt seg godtatt av familien, men nå var siste skanse brutt, selv om han på det tidspunktet ikke visste noe om det. Og han visste instinktivt hvorfor han var godtatt; han tok seg av gamlemor, og stilte alltid opp om det var noe småtteri familien trengte. Det var sant som det var sagt; veien til kona går gjennom hjertet til mora.



Av: Sigur Syvertsen
annonser hos oss Thaifeber

Comments