Han sægget avsted langs gate-way,en, i køfart, så ubarmhjertig tidlig på morgenen, at stemningen i den teppelagte korridoren var som blant en forsamling kirkegjengere som paraderte i sakte andektig ettertenksomhet langs benkeradene, og prøvde å gjenvinne full bevissthet etter monotonien i en søvndyssende søndagspreken. Den vanlige lave summingen av stemmer blant forventningsfulle ombordstigende flypassasjerer, utløst av at alle enerverende prosedyrer og kjedsommelig venting var over, og en endelig var på vei mot reisemålet, var langt på vei fraværende, da søvnrytmen til folk flest vanligvis fortsatt befant seg i REM-fasen på denne tiden av døgnet.
Selv var han vant til å lide i stillhet, med en nesten livslang historie med sykdom og søvnproblemer, selv om en aldri vennet seg helt til det, var denne dagen ekstra utmattende. Charterselskapet hadde av en eller annen grunn bestemt at denne avgangen skulle gå på et så ukristelig tidspunkt at han måtte ta et sent tog til Gardermoen, og overnatte på flyplassen for i det hele tatt å rekke flyet. Etter å ha skjønt at for å få noen timer med søvn i det hele tatt trengtes det kunstig stimulanse, rakk han det siste åpne stedet som solgte alkohol, og kjøpte en helflaske med rødvin som han nesten måtte bælme før de stengte. Dette skapte bare irritasjoner i nervesystemet og en ilsk mage, og gjorde situasjonen sansynligvis bare værre. Så natten ble mest en plagsom affære – og selv om benken han fant å ligge på var rimelig behagelig ble det ikke ett eneste minutt med kvalitativ søvn.
Men nå var også han på vei mot noe som skulle bli den mest bemerkelsesverdige reise han noen sinne hadde foretatt seg – og om han kunne ha sett fremtiden i en magisk krystallkule burde han sansynligvis ikke tatt det siste steget inn i den jet-drevne metallkonstruksjonen som skulle føre ham til en tilværelse som ville komme til å prege resten av livet hans. Inne i flykabinen var prosedyren det samme organiserte kaoset en var vant med fra alle lignende utflukter. Folk slepte og bar med seg diverse kolli som var av godkjent størrelse og vekt til å stues opp i bagasjehyller eller stappes under setet. Han hadde kun en bag og en skulderveske, siden ryggsekken måtte sendes som spesialbagasje. Vektmessig var det ikke så mye.
Selv for en tre ukers tur var det pakket lett, og kun det aller nødvendigste, for han visste at et varmere klima enn det vante ventet, og ingen grunn til å drasse på unødvendige plagg. Han trådte inn på plassen sin for å slippe forbi rekken av passasjerer som stresset og halte med seg det dobbelte av det de trolig kom til å få bruk for, og slengte sitt oppi hyllen i en rask bevegelse, og dumpet ned i setet, mens mange rundt orget og styrte; opp og ned, ut og inn, for å få bagasjekabalen til å gå opp, med veiledning fra kabinpersonalet, mens svetteperler viste seg på neseryggene. Hadde de ikke fått søvnen ut av øynene før, var de ihvertfall våkne nå. Noen hadde enda ikke klart å finne de riktige plassene sine, mens morgengretne unger skrek allerede. Da alt så ut til å være forskriftsmessig klarert og i orden, folk hadde funnet seg tilrette i sine respektive stoler, bagasjehyllene lukket, senket roen seg på ny. En tilsynelatende ro, ladet med ventetidens og forventningenes lettere rastløshet, som folk prøvde å skjule så godt de kunne, ved utveksling av lavmælte banaliteter, lot som de var opptatt av å undersøke innholdet i lektyren som var stappet ned i lommene i seteryggene. Mens de som måtte lide av en smule flyangst snakket støyende, og lo av sine egne platte vittigheter. Han selv var så dødstrøtt at han egentlig var likeglad med hele situasjonen, og hadde inntatt en stilling som om han kunne sovne når det skulle være. Kun en annen satt nesten unaturlig rolig litt lenger fremme, og han tenkte; «enda en.» Det luktet flybensin inne i kabinen, og det begynte å komme damp ut av ventilene når den kunstige luften ble satt på, og laget kondens i den varmere luften – som skapte en nesten trollsk stemning. Kabincrewet foretok sine magiske ritualer, mens flyet begynte å takse, og med sine besvergelser påkalle gudenes beskyttelse om uhellet skulle være ute, og hell og lykke på ferden.
Selv om han skjønte at dette ritualet ble oppfattet av reisende å være av symbolsk karrakter tok han det alltid til seg, for han var mere realist enn overtroisk. Alt dette hadde muligens motsatt virkning på den følelsesmessig overkontrollerte passasjeren like forran, for mens flyet hadde fått klarsignal og var på veg til take-off fikk han fullstendig panikk, klamret seg fast til armlenene og ropte at han ville av. Det viste seg at mannen, med et arabisk utseende, var ute på sin aller første flytur, og rykket i sikkerhetsselen. Cabin-crewet kom styrtende til, som sammen med venner og medpassasjerer prøvde å roe stakkaren. Han var fanget i sin egen skrekk, ropte, sansynligvis til Allah, og ville fortsatt av mens flyet var i ferd med å stige. Det tok alle hjelpende tilstedeværende alt av ro og overtalelse for å overbevise den hysteriske mannen om at det ikke var noe å uroe seg for og at det hele kom til å gå bra. Da maskinen var i marsjfart slapp heldigvis angsten, og han beholdt fatningen resten av turen. Selv om han var dødstrøtt var det umulig å finne en stilling der han kunne døse av, og innså at denne lange turen kom til å bli litt av en prøvelse. Tankene begynte å kretse omkring grunnen til at han i det hele tatt hadde valgt å reise til denne fremmede og eksotisk delen av verden, der slanger, skorpioner, malaria, denguefeber, japansk encefalitt, og en rekke andre farer og sykdommer lurte. Helt andre ting enn de han hadde trengt å bekymre seg for på andre reisemål. Han hadde investert i en Lonely Planet, som var lest ganske grundig når det gjaldt alt av farer som måtte lure, enten forårsaket av mennesker, dyr eller insekter, og tatt alt av foreskrevne reisemedisinske foranstaltninger. Ellers følte han ikke å ha blitt noe klokere, hverken på den ene eller andre måten. Han var usikker på om han skulle engste seg eller la være, men uvissheten hadde også en pirrende effekt, enten den var bevisst eller ikke. Nattlige innbrudd på rommet mens en lå og sov på spanske charterhotell hadde mistet spenningsmomentet, og Hellas var stortsett ei tørr steinrøys med forvitrede antikke bygninger, som selv med historiske linjer til dagens tenkning, filosofi og demokrati – men med dårlige strender – hadde mistet mye av sin attraktive sjarm.
Bulgaria hadde forsåvidt sine interessante sider, og Tyrkia, den delen han hadde besøkt, med sine basarer, raki, et sekulært muslimsk land med visse utfordringer, men utrolig gjestfritt, og med sin eldgamle historie, lå i allefall i Asia. Om han hadde trodd på skjebnen var det nok den som var klar for ham, eller han som var klar for skjebnen. I ettertid så han at han søkte noe han enda ikke var klar over, som var langt større enn både skjebnen og ham selv, og at Lonely Planet var ganske bortkastet lesning, iallefall i forhold til slik han skulle komme til å bli kjent med Thailand. Men slik ble det vel med en kommersiell reiseguide som sendte velbeslåtte profesjonelle globetrottere rundt til diverse større og mindre overnattingsfasiliteter og severdigheter, men allikevel fulgte den vante turistløypa, selv om de overnattet på de mest nedslitte gjestehus og billigste motellene de kom over, i byer ingen hadde hørt om, og sansynligvis heller aldri kom til å besøke, laget en overflatisk beskrivelse av beste reiserute, og hele sulamitten, som i beste fall klarte å lure en smarting eller to dit fordi en trodde det vil bli en sensasjon å fortelle andre at en hadde vært i en avkrok som en neppe ville innrømme var verdt hele besøket, og derved forlede den ærede leser til å sitte igjen med følelsen av virkelig å ha opplevd det genuine Thailand, skjønt noe andre ikke har skjønt, og opplevd ting andre bare kunne drømme om.
Det begynte å lukte mat og kaffe, og et måltid var noe han så frem til, for han begynte å bli ganske sulten. Flymaten var også et eget kapittel – en særegen kategori fødevarer en ikke fikk servert noen andre steder enn når en oppholdt seg i underkant av en kilometer over jordens overflate. En sensasjon in se, som gjorde en flyreise eksotisk i seg selv. Derfor gledet han seg alltid til dette måltidet, for å oppleve hva den arme produsenten hadde klart å røre isammen, på et bunnskrapt budsjett, samtidig som det skulle både smake og se ut som vanlig mat. Som regel var den både salt og søt nok, det var bare kvaliteten på konsistensen og smaksopplevelsen som helhet som var det store spenningsmomentet – mett ble man uansett. Og det værste var at man følte man fråtset – smurte overdådig med smør på rundstykkene med tykke ostekladder, og guffet det hele i seg, sammen med resten av hva det nå måtte være, med stort velbehag. Salater, kjeks og kakestykker – hele menyen. Og syltetøyet ville en neppe gjettet opphavet til om det ikke var trykket et bilde av det bæret det skulle være basert på utenpå den lille boksen. Henrivende. Og kaffen fikk en ofte servert sammen med maten, slik at den sto og ble kald. For å drikke kaffe til en middagsrett var uhørt, selv i så stor høyde. Og det var sjokkerende å se hvor utrolig mange liter kaffe som ble til overs, og gikk rett i flytoalettet. Han hadde utarbeidet sin egen teori om at jo værre og mer outrert flymaten var jo mere vellykket hadde den vært – da kunne en iallefall sitte fornøyd og tilfredsstilt over at en aldri hadde følt seg så mett av så mange tomme kallorier, dyttet i seg på så kort tid, på en så klossete og primitiv måte. Ofte med en unik smaksopplevelse, fra ikke helt identifiserbare råvarer. Hva kunne bli bedre? - om det ikke var matblanding rett fra en tube, med riktig sammensetning av næringsstoffer, slik astronautene får det servert – men så er jo de også litt mere far out.
Det var da han kom på det; herregud – han satt jo med lomma full av hasj, så og si. Dagen før han skulle reise hadde han tilfeldigvis truffet en gammel venn fra de glade ungdomsårene - fortalt om sin forestående reise til eksotiske reisemål, og selvfølgelig måtte han få med seg noe å røyke på – selv om han for lengst egentlig hadde sluttet med slike substanser, bortsett fra helt unntaksvis, om det falt seg slik i spesielle anledninger – og også som en forsinket påskjønnelse over at han ikke hadde tystet på vedkommende, da han helt tilbake i tenårene hadde blitt tauet av politiet, og som kunne ha medført at denne vennen hadde måttet sone en fengselsstraff. Denne hadde selv vært en trofast pusher i alle år etter. Så nå satt han der med fire gram svart hasj, stuet bort et eller annet sted, som han nesten hadde glemt. En kunne liksom ikke si neitakk til 4g med svartkrutt. Men nå begynte han å få noia for alt en kunne bli paranoid av. Flyet skulle snart mellomlande i Abu Dhabi, men det var nok ikke det værste. Sansynligvis var det for tidlig for snifferdogsene på Gardermoen, mye galt kunne ha skjedd allerede. Hva i helsike var vitsen med å dra de greiene med seg, og til Thailand. Han hadde hørt om de strenge straffene for denslags om en ble tatt med noe sånt der. Hjernekjemien hans hadde aldri helt vært på godfot med denne substansen, men det var så lenge siden at han hadde egentlig glemt litt hvordan det var. Han kunne sikkert skylle det ned i dassen, der den ville løse seg opp i all kaffen, og ingen ville kunne spore det tilbake til ham uansett. Men så var det det med at han var helt i bakleksa på søvn, og kanskje det kunne ha en gunstig effekt i så måte. Han fant frem biten, puttet den i munnen og tygde frenetisk. Det smakte stramt, og hadde gjordt seg med et glass cognac avec, men flyet var i ferd med å gå inn for landing i Emiratet, og hadde knapt fått tygd ferdig før det stoppet. Han hadde i hine hårde dager gjordt noe lignende da han ble stoppet av politiet i bil, og måtte blåse i alkometer. Filteret i alkometeret ble grønt, noe polisen aldri hadde sett før, og de var heldigvis heller ikke erfarne nok til å skjønne sammenhengen. Gjennom den thailandske tollen ville han ihvertfall ikke ta med seg dette. Fire gram cannabis er en god dose å tygge i seg, og mer enn en god dose for en som ikke har befattet seg med stoffet på lange tider.
Det skulle være et kortere stopp, på ca. 1 time. Flyplassen i Abu Dhabi er et ganske flott byggverk, med sin typiske arabiske arkitektur, med en stor kuppel i midten, som var et fantastisk skue dekorert av et tusentalls biter med glassmosaikk som reflekterte den skinnende opplyste hallen på en spektakulær måte. Når en inntar slike ting oralt tar det en god stund før det begynner å virke, og en 5 – 10 minutter før ombordstigningen slo det hele til med full styrke. Glasskuppelen begynte å lyse i farger som ikke hadde vært der tidligere, og folk og hele scenariet begynte å vri seg i vinkler som fikk ham til å føle seg lettere psykotisk, og en mild angst grep tak i ham ved opplevelsen av å få oppmerksomheten rettet mot seg fra samtlige reisende, der han satt med et fårete flir, med følelsen av ikke å ville klare å gjøre skikkelig rede for seg om han hadde blitt tilsnakket, selv om han visste at ingen tok noen spesiell notis av ham i det hele tatt, og at han ville ha taklet hvem som helst. Men han var allikevel glad for at de ble kalt tilbake til flyet, og fløt avsted som ånden i Alladins lampe og inn i den, og ramlet ned på sin tilmålte sitteplass – selv om han heller ville ha valgt den skinnende flyplassen en stund til, i stedet for å sitte og se inn i ryggen på et flysete. Han seg inn i en halvvåken døs, svevde ut og inn av den, resten av turen, og ble sittende nesten som paralysert med øyne som smale sprekker. Han så at flyvertinnene ga ham lengere øyekast enn det som var vanlig når de strenet forbi i midtgangen, men han ga blaffen, for han visste at de ikke kom til å foreta seg noe som helst samme hva de tenkte, så lenge han satt pent og rolig i stolen og ikke foretok seg noe ureglementert – noe han visste han ikke kom til å gjøre. Var helst alkoholen som fikk folk til å klikke. Det var i prinsippet ikke noe annerledes enn å ha tatt seg en litt heftig sovepille. Det ble servert enda et måltid, og etterhvert klarnet han til, og da flyet landet på Don Mueang var han på bakken igjen, bokstavlig talt.
Av: Sigur Syvertsen
