En tur på byen

Vi dro ut på byen en tur, man må jo ut å sonere litt. Vandre mellom soiene. Men denne gangen er det for å ha det litt moro. Vi tar en tur inn til sentrum, jeg og min kone. Vi skal bare ha litt adspredelse, høre litt musikk, ta et par leo, prate litt med folk. Så turen går til den «forhatte» byen. Det er i grunn ikke ofte man er der, selv om man bor ganske nært, dvs 10 min med bil (10 minutter, «Zip nati», «zip» er tallet ti og «nati» er minutt).

Vi går fra bar til bar (Ikke fort, min kone går alltid sakte, om det ikke er mat i vente 😊 Gå sakte, «døn chacha»). Ikke slike barer med masse lettkledde damer, mer vanlige damer som roper på deg, welcome, «jinn dii donlæpp», welcome. Heller ikke sånn «hello you sexy man», jeg kommer jo med min kone, «mije manam», kona er med. Det er der vi ser en kjent skikkelse, en jente vi har blitt kjent med for en god tid tilbake. Gjensynsgleden er stor, hun er så glad at hun i kjent stil gråter, på thai, «råång hay», å gråte. Min kone gråter også litt, øynene blir noe røde ja, «da si deng», røde øyne. «Kittung makmak» sier hun, jeg har savnet dere så mye. Ja, Bii som vi ble kjent med langs den «forsøplede» stranden treffer vi der. Om dere har lyst å følge med i hva som skjedde første gangen kan dere lese dette først.


(annonse)
conrads delishop

Hva har skjedd etter dette? Joda, hun forlot området for noen måneder siden, fikk seg jobb i en bar, som så mange andre jenter får (jobbe i bar – «tamgnan bar», jobb, «tamgnan»). Hun ser mer voksen ut en tidligere, ser ut til å ha fått mer erfaring. Hun er nok mer tøff nå enn før, «may gloa», tøff, uredd. Jeg ser en klar forandring,«arom plian» forandre, «plian» å skifte klær. Den beskjedne og usikre jenta er nok ikke den samme som før. Hun er helt klart mer selvsikker, ja nesten litt stolt, se, jeg har klart meg fint!! Jeg er derimot litt mer usikker på hvor stolt hun har grunn til å være. Hva hun har hvert gjennom på den tiden har jeg i grunn ikke lyst å vite noe om, kan bare innbille meg det men aller helst glemme det i samme sekund, «dja may day» å glemme, «winati», sekund.


(annonse)
Last Train Restaurant Pattaya

Denne gangen er det faktisk hun som har føringen, hun kommer først med sine utadvendte ord. Hvordan går det med dere, bor dere der dere bodde sist, er alt vel med dere? «Sabaidii may», «cun pækk jutidu(ø)m may», leve «pækk», samme plass «jutidu(ø)m. Ja, jeg får nesten ikke puste mellom spørsmålene. Tja, sier jeg, vi har det bra («sabaidii krap»), vi bor der vi har bodd, lever et stille liv som før. Men sier at vi er utrolig glad for å se henne igjen. Hvor er din datter, «lok sao, jutinæi», («lok sao» - datter»), er alt vel med henne da? Ja sier hun, og denne gangen er det ikke noe høylytt gråt. Dermed heller ingen trøst. Bii er blitt formet av omgivelsene, hun er ikke så beskjeden og usikker som før. Datter er datter, nå er det mer jobb og inntekt som står på tapetet. Men, hun er selvsagt glad i datteren, men det er ikke noen tårer lengre, ingen direkte savn «may kittung», for kittung er thai og betyr å savne. Jeg vil ikke si «stenansikt», men litt sånn «arbeidskvinne». «Jeg er blitt jobbe dame», må skaffe inntekt!! Triste tanker har hun lagt bort for lengst. Slik tenker jeg det er!


(annonse)
fdsthailand

Det blir en lang prat. Hva har skjedd siden sist, der vi møtte henne på den «forurensede stranden» i den «forhatte byen»? Hun har hatt mange kunder, de fleste var Koreanere, de betaler godt sier hun, eller som hun antyder, «de er lett å lure», og sa vel egentlig, «nitnoy suubuu», litt dumme.

(annonse)
scansnus

Etter en tid blir livet langs stranden ikke så lett å leve. Det er intriger, et visst hierarki kan man si. Det er ikke som når vi «vanlige» folk går og ser, man legger ikke merke til noe, men det er der, usynlig for oss «vanlige». Hun blir satt på sidelinjen, hun er fersk og hun får det vanskelig med å tilpasse seg. Hun hadde egentlig bestemt seg for å dra hjem, hjem til sin datter i Sakon Nakhon, «dja bay ban», dra hjem til huset, «ban», huset, «dja bay», å dra, for eksempel så er «dja bay leeo» å gå videre, jeg skal gå videre, «pom dja bay leeo». Men, hennes mor er ikke helt enig. Hva skal vi leve av da? Ja, det er ikke mye å tjene på å jobbe på rismarkene. Å jobbe i en butikk frister ikke heller, det er beinhard jobb fra morgen til kveld for en luselønn. Så hun tar sjansen, hun vandrer i soiene, men det varer ikke lenge. Hun blir fanget opp. Ikke av noen med godt hjerte, men en som ser hennes kvaliteter. Hun får jobb i bar.


(annonse)
siamsnus

Det gir forhåpning om en viss inntekt. Hun får 5000 bath av bareier i måneden, utenom det hun «tjener selv», det er godt betalt, de andre får bare 3000. Hun er blitt litt høyt på strå nå, hun er en av de beste, en av trekkplastrene. Hun sier at hun blir «barfinet» hver dag, hver eneste dag, uke etter uke. Men det gir inntekt, mer enn hun noen gang har tjent og ikke minst mer en hun i sin villeste fantasi kunne drømt om. Sist måned hadde hun tjent 80k bath. Det er som en drøm. Ikke mange jenter tjener så mye her nede i den «forhatte byen». Men jeg er bare trist, for en skjebne, for et liv. Men Bii ser ikke sånn på det. Hun tjener til livets opphold, moren er glad, «mee suuk mak», moren er lykkelig, og hun har penger til å kle sin datter og gi henne et liv. Som hun sier, «pom mi kwan suuk maak», jeg er veldig lykkelig, «suuk», lykkelig. Og, bare hun vet hva hun egentlig driver med, selv om moren nok har en veldig god anelse, men for meg og min kone er det en kynisme som overgår det aller meste. Denne gangen er det ikke snakk om å gi noen slanter i gave som sist, det preller nok av, det er jo småpenger uansett. Men vi har ikke tenkt å gi slipp på Bii, uansett vil vi se det litt ant. La det hvile litt og ikke minst la det synke litt ned. En slik forvandlig hadde vi ikke trodd kunne skje på såpass kort tid. Vi tar farvel, men blir enige om å holde kontakten. Bii er ikke noen dum dame. Hun var ung, men ikke dum. Hun er reflektert, smart og ikke minst meget vakker. Hun er god i språk og jeg ser helt klart et potensiale i henne som man ikke ser hos alle disse jentene. Men vi får se. Jeg er uansett veldig spendt på hvordan det skal gå med henne. Men det får vente til en annen gang, man kan ikke røpe alt i en fei. Eller som min kone sier, «puud maak», du snakker så mye, å snakke, «puud», eller "pood" som som de også sier.

Av: Knut Johansen