Pattaya ønsker å tjene penger på den nye Special Tourist Visa-ordningen (STV), så lokale tjenestemenn planlegger å introdusere "Pattaya-modellen" for å bidra til å stimulere den lokale økonomien, De vil fokusere på kinesiske og russiske turister på det nye visumet for lengre opphold, ifølge Pattaya-ordfører Sonthaya Khunpluem. Foto: Mr.Autthaporn Pradidpong “I fjor var det 3 millioner kinesiske turister som besøkte Pattaya, etterfulgt av russiske turister med 1,1 millioner. CCSA fokuserer på disse to gruppene for å øke den lokale økonomien.” Disse reisende vil komme fra byer i Russland og Kina som anses å ha en lav risiko for spreding av koronaviruset, sier borgermesteren. og nevner byer som St. Petersburg i Russland og Guangzhou, Shanghai og Shenzhen i Kina. Sammen med å innkvartere turister under det spesielle turistvisumet, sier borgermesteren at de planlegger andre reisende som er godkjent av Center for Covid-19 Situation Administration. Pattaya er nå i ferd med å danne en komité for å planlegge "Pattaya-modellen". Komiteen vil omfatte lokale tjenestemenn, samt representanter fra turistsektoren som Eastern Thai Hotels Association og Chon Buri Tourist Attraction Association. "I mellomtiden følger vi opp med regjeringen om når U-Tapao flyplass vil kunne være åpen for å imøtekomme STV-turister," Kilde: Pattaya News

En eldre norsk mann er arrestert i Pattaya etter anklager for nedlasting, og besittelse av barnepornografi. Den 87 år gamle nordmannen ble i går arrestert på Jomtien, etter at myndighetene identifiserte IP-adressen til datamaskinen hans som kilde til ulovlig nedlasting av barnepornografi. Pattaya News rapporterer at medlemmer fra Institutt for rettsvitenskap fulgte den arresterte, sammen med representanter fra den norske ambassaden. Offiserer tok med en datamaskin, ekstern harddisk, 5 SD-kort og en mobiltelefon under arrestasjonen. Det påstås at de konfiskerte artiklene inneholder materiale som viser seksuelt misbruk av barn.Den ikke navngitte mistenkte er i varetekt på Pattaya politistasjon, og står overfor en maksimum fengsel på 5 år og en bot på opptil 100.000 baht, hvis den blir dømt. Husk og følge oss på Sosiale medier Kilde: The Pattaya News

Til familiens landsby. Gamlemors hus så ikke så stort ut, for fronten var smal, men det var langt, og var nok bygd på litt i enden der kjøkkenet var. På nedsiden av veien, mot den vakre klongen som snodde seg forbi, og glitret i sollyset, sto det eldre trehus som var temmelig gamle, og var fra den tiden da Ta lå i sengen sammen med sin far, og så når han døde. Etter det ble det dårlig forhold i familien, da farens familie hadde grabbet til seg av det beste, og overlatt noen små tomter til resten av konens familie, hennes søsken og barn – de det var plass til, for det var bare fire tomter. En til gamlemor selv, en til en søster, som var alenemor til 5 døtre, siden mannen hadde dødd tidlig i en bilulykke. En til Tas nærmeste søster i alder, som hadde giftet seg med en mann i fast arbeid, og derfor så deres hus ganske nytt ut blant alle de andre, grovt oppmurt uten noen oppusset fasade. Typiske thaihus med et lite oppholdsrom foran, en smal gang inn til et litt større kjøkken og hong naam, og et eller to soverom i mellom, alt etter hvor stort huset var, og hvor mange som bodde der. Som alle andre slike hus var det også smalt og langt, og skrånet svakt mot enden for vannet sin skyld. Den siste tomten var det Ta som skulle ha. Hun hadde to små barn men ingen mann, og derfor ingen penger til å bygge seg noe hus. Det eneste en kunne se var omrisset av en gjengrodd mur og deler av noen vegger av et simpelt materiale, som mest lignet på papp. Det var kun ett stort rom, men kunne ikke se noen rester av baderom, eller noe annet – kanskje hadde det vært der, kanskje ikke. Familien hadde gått sammen om å sette opp et lite skur, for anstendighets skyld, som ikke kunne ha kostet mye, slik at hun og ungene hadde tak over hodet, og det var nesten rørende å se de få ubrukelige eiendelene som lå igjen, slengt omkring. Men taket over hodet var ikke tett når det regnet, så bøtter og kar ble satt ut. Ikke rart hun ville finne en annen løsning for livet – sitt eget og barnas. Familien hadde kjøpt opp tomten for at den skulle bli i familiens eie, og de skulle få kjøpe den for 70 000 baht. Hadde han pengene skulle han jammen ha kjøpt den – men han hadde heller ingen penger om det skulle settes opp et hus der, med de kunne jo komme senere, og en kunne bygge i etapper, når en hadde råd. Men det var iallefall alt for tidlig å tenke i de baner i det hele tatt. Da faren hennes døde var alt blitt mye vanskeligere for hele familien – hun fortalte at han hadde en kaffeplantasje på toppen av den bratte fjellknausen som gikk fra bredden av klongen og nesten rett opp i det uberørte jungellandskapet, oppe på et platå. Og ansiktet hennes lyste opp hår hun gikk tilbake i tiden, og klatret sammen med faren oppover bratte stier for å høste kaffe. Hun fortalte om livet før moderne ting som strøm osv. kom til landsbyen. Selv om hun var en liten pike måtte hun opp grytidlig og ut å hente glødende kull hos de som solgte det, før de kunne fyre opp og lage mat. Eller noen kjørte rundt på sykkel med en blikkanne festet på ene siden fylt med glødende kullbiter. Etterpå måtte hun gå opptil to kilometer, hver vei med forskjellige vekster som moren solgte på markedet,noen ganger uten sko på beina. Etterpå kunne hun gå på skolen. Da faren døde ble det ikke mere skolegang – han spurte hvorfor hun ikke fortsatte på skole, men fikk alltid til svar; «jeg ville ikke, det ble bare slik, så jeg sluttet.» Senere, langt senere fikk han vite at det rett og slett var slik at de ikke hadde penger til å sende henne dit. Til ransel, til klær, til sko og det hun ellers måtte trenge – så alt hun har av skolegang var fire års grunnskole. Men hun lærte seg iallefall å lese og skrive, og har en vakker håndskrift. Et godt stykke lenger enn moren som var funksjonell analfabet, men kunne iallefall skrive sitt eget navn, og hadde lært seg å kjenne igjen ord som var viktige å kunne. De var ti søsken, men den yngste kjørte seg ihjel på motobike under en songklan-feiring. Et smertelig tap for Ta, de hadde et svært nært forhold, og tapet av sin yngste bror var en stor sorg. Det var nå to brødre, hvorav den ene bodde hjemme hos moren, og den eldste i Nakhon Si Thammarat, var gift, men de skulle ikke få noen barn. Resten av de som ikke bodde i landsbyen giftet seg og bosatte seg på landet til sine ektemenn, bortsett fra ei søster som giftet seg med en advokat fra Nakhon, og bosatte seg i et stusselig kondo i Bangkok, før de endte opp i et like stusselig hus i en av forstedene. Ta var den glupeste av dem alle, og den peneste, og kunne ha nådd langt om hun hadde vokst opp under mere ordnede forhold. Hun var sin fars barn, men ikke sin mors – han hadde hørt en annen versjon senere, men stoler på Tas egen – slik gikk historien i familien, iallefall den utgaven hun levde på, selv om det åpenbart har versert en annen i tillegg. Dette gjorde ihvertfall at hun ble en slags hakkekylling, og om det var et eller annet fikk hun stadig høre hun bare var halvt familie og ikke hadde noe hun skulle ha sagt. Hun fortalte også om overgrep; at flere voksne kvinner bandt henne og slo henne, enten for noe hun hadde gjort, eller ikke gjort. Muligens som et slags oppdragende regime. Om hun var født med et stridig sinn, eller om det utviklet seg av stadig omsorgssvikt er vanskelig å vite, men hun forklarte sitt ofte hissige temperament med at hun hadde slått seg mye i hodet da hun var mindre. Kanskje en forklaring hun hadde fått innprentet av andre. Det ville utvilsomt være enkelt å si at hun vokste opp blant enkle og uskolerte landsens folk i en ganske dysfunksjonell familie, men slik var nå forholdene ofte blant den tidens mennesker, i rurale samfunn. Iallefall ble det klart fra tidlig av at hun hadde en sterk vilje, og velutviklet rettferdighetssans som kunne skape store konflikter. Hun fant seg ikke i å bli behandlet som et annenrangs familiemedlem og få skylden for det søsknen eller andre prøvde å lyve på henne. Hun var ikke noe na rak, og sa rett ut hva hun følte og mente, noe som ofte skapte konflikter. Hans teori var iallefall at hun var på en måte ødelagt som menneske, av ondsinnede men kanskje velmenende mennesker, som skulle knekke et sterkt sinn – for idealet var å være stille, snill og føyelig, og hun var muligens ingen av delene. I beste, eller verste fall gjorde de hennes sterke personlig enda mere viljesterk og egenrådig. Selv om hun ofte kom i heftig klammeri med søsknene, forgudet hun allikevel moren, som hun anså, og nok også var, hennes stemor. Hun var ikke alltid snill – det hadde han en gang sett selv da bestemoren trodde hun og Tas eldste datter var alene og ingen så på. Av grunner han ikke klarte å forstå ga hun ungen tilsynelatende en fullstendig umotivert ørefik. Og barnet så forfjamset ut, uten å forstå hva den skulle være godt for - men bestemoren oppførte seg som om det var den naturligste ting av verden, og at ingen ting hadde skjedd. Men mor var mor – en skulle ha respekt for de eldre, og hun var den eneste moren hun hadde, fikk han stadig høre. Så i stedet for å ta avstand fra denne oppdragende volden klarte hun ad ukjente veier å rasjonalisere den, og bringe den videre til sine egne døtre, når hun i sin vrede mente de fortjente det. Og rent rasjonelt kunne han observere mange situasjoner der de ikke fortjente det i det hele tatt. Ikke minst om den minste hadde skyldt noe på søsteren som hun selv hadde forårsaket, og moren straffet den eldste. Han ble arg mange ganger, og måtte gå imellom, og sa akkurat hva han mente om det som hadde skjedd. Hva som skjedde videre har han bare bruddstykker av, og ikke i klare detaljer – men kan gjette seg til en god del. Ta må ha tidlig forlatt landsbyen – om hun nærmest flyktet, gjorde et bevisst valg, eller begge deler er ikke godt å si. Og om hun reiste ut fra landsbyen med lett hjerte er heller ikke godt å si. Men som den yngste søsteren, og med den oppvekstbakgrunnen hadde hun nok tatt seg pokker i at hun skulle ut i verden og vise familien hvem hun var, og at hun kunne ta vare på både seg selv, småjentene, mor og nermeste familie. Men da vi var 4 år i Norge så vi hvor omsorgsfulle familien var mot sin gamle mor - gikk ofte på omgang blant familien, som mente de ikke hadde råd til å ta vare på henne, selv om vi sendte penger fra Norge. Av: Sigur Syvertsen

Til familien. Hun hadde snakket alvorlig til ham om at det var noe hun måtte gjøre som var veldig viktig, og som hun måtte til hjembyen for å ordne, og ville at han skulle være med – hun ville absolutt ikke reise uten ham, og etterlate ham alene, men ville vente til han var frisk. Han mente at hun bare kunne reise, han var i ferd med å komme seg. Men ikke tale om – hun reiste ikke uten ham, selv om hun ikke med det samme sa hva det gjaldt, kom det etter hvert frem at hun måtte reise for å fornye id-kortet sitt, som enhver thai var nødt til å bære med seg, ellers kunne det få negative konsekvenser. Ok – det var ingen veg utenom. Om det var fordi han følte seg litt sjaber at de kom seg litt sent avsted er ikke godt å si – men den siste minibussen var dratt for dagen, og hun måtte reise. Begynte å få dårlig tid før id-kortet utløp. De stresset etter en som kunne kjøre drosje, fant en, men det kostet 1000 baht. Han visste han hadde penger på kontoen, men fikk ut kun 1000 baht, av en eller annen grunn. Kunne være en sperre for uttak for en uke, eller noe sånt. Vel, de dro avsted, og delte den med 4 andre som slengte seg med, og som skulle i samme ærend, men ingen spleiset. Ta var muntrasjons-rådet under den 320 km lange bilturen – om seg og ham og alt som hadde skjedd, antok han, for de to som delte det ene forsetet så stadig på ham, smilte og nikket, og var enige i at han han hadde et bra ansikt – såpass klarte han å tolke kroppsspråk, og Tas tidvise engelske kommentarer. Det var tydeligvis kommet så langt at hun hadde gjort oss til et par, for etter direkte spørsmål fra Ta sa han bare ja, selv om han nok nikket mere nølende enn hun gadd å tolke – han visste ikke hva ellers han skulle si. Dessuten følte han seg så dårlig, og hadde ikke spist mer enn noe halvvarmt som snurret rundt inne i en beholder på et 7eleven-utsalg på en bensinstasjon, og som bare var halvspist av paranoid redsel for alle bakterier som hadde godgjort seg i den lunkne maten – så han hadde sannsynlig vis sagt ja til omtrent hva det skulle være der og da. Ikke var han spesielt sulten heller. Han følte seg så svak at han ikke klarte å tenke rasjonelt da de kjørte et langt stykke gjennom et jungelområde, og lurte på hvor de hadde tenkt å rane ham før han ble partert, han hadde hørt om slikt. Men hvorfor skulle de gjøre det? - og han hadde jo ingenting de kunne ta. Uansett følte han seg svært langt hjemmefra, inni alt det store og grønne ukjente. Etter en stund kom de til en stor hovedvei, og etter et lite stykke til svingte bilen plutselig til venstre, inn en smal vei som skrånet ned fra motorveien, et lite stykke forbi en rekke hus og stikkveier, så til høyre, og stoppet utenfor en rekke med hus på begge sider av en smal grusvei. Heldigvis besto ikke mottakelseskomiteen av særlig mange mennesker – de visste jo ikke når han skulle komme – men moren hadde etter sigende forberedt seg grundig og gjort seg flid ved å stå med rompa I været og skure dassen, som Ta lo godt av – og også skaffe tilveie noe som han senere skulle kjenne igjen som leverbiter skjært i trekanter, men som umiddelbart så litt gufne ut, flytende i en klar saltsmakende suppe – og det var det. Han syntes han av ren høflighet iallefall burde smake på herlighetene, og tror til og med han tok en bit av en trekant, som hans tilstand hverken var psykisk eller fysisk klar for. Noe forsamlingen ikke kunne unngå å merke seg – så farangen ble henvist til naboen, som disket opp med en omelett med ris, mens hun unnskyldte seg med hvor fattigslig de hadde det. Han håpet Ta hadde en forklaring på lager, om hans sykdom, og at han kanskje ikke var vant med maten. Omeletten gjorde iallefall sitt, og først da oppdaget han hvor sulten han egentlig var. De ble innlosjert hos gamlemor, og mens de satt på den store plattingen utenfor inngangsdøra kom det en liten unge i full fart rundt hushjørnet og inn til bestemoren, med energien til en snart to år gammel jente. Det var en «monkey» kommenterte Ta med et smil, og nikket i retning den lille. Han skjønte det måtte være den yngste datteren. Hun ropte etter henne, men ingen respons. Den fire år eldre datteren kom rolig og satte seg – den yngste kom også etter en stund, men enset knapt nok den fremmede. De fikk raskt beskjed om å kalle ham pappa, noe han syntes var i tidligste laget, når de knapt for noen timer siden hadde erklært seg som par. Det gikk ikke opp for ham før litt senere at det var en måte å skape binding helt fra begynnelsen, og at hennes alvor med deres forhold var definitivt. Alle virket vennligsinnede og forekommende, og syntes å gjøre sitt beste for at han skulle trives og føle seg velkommen. Han var derfor glad for at han ikke fikk vite, før langt senere, at hennes eldste bror ble rasende da hun fortalte at hun skulle ta med seg en farang hjem til landsbyen – så sint ble han at han truet med å komme og drepe fyren. Det skulle ikke komme noen farang i den familien. Og broren var en råtass som gjerne slo i hjel bikkjene sine og parterte dem, om han manglet for til fiskene i fiskedammene sine. De var til og med en kort tur til broren, som bor i Nakhon Si Thammarat, uten å ende som fiskefor. Men var tydeligvis ikke helt trygg på utlendingen, for ved et senere besøk i landsbyen sendte han sin kone for å «spane» på farangen, som bodde sammen med dem hos gamlemor noen uker, og hadde etter sigende bare godord å fortelle. Det endelige gjennombruddet for å bli helt godtatt, etter at resten av familien hadde gjort det for lenge siden, var en dag de fikk beskjed om at broren lå syk hjemme hos gamlemor. De var i byen, fikk telefonbeskjed og skyndte seg hjem så fort de kunne. På det siste strekket var det anlagt en jernplate der motobikene kunne kjøre over mellom motorveien som hadde to filer i hver retning, skilt av en grøft imellom. Han var litt uforsiktig på ene siden av platen der det ikke var rekkverk, og da han skulle sette foten ned for å vente til frafikken hadde passert var han kommet så langt ut på kanten at fote skled ned av den og de ramlet rett ned i grøften mellom veg-filene, og hodestups ut i det grumsete og skitne vannet som hadde samlet seg opp der. Det var ikke langt nok ned til at de slo seg noe særlig, men de rant av gjørme fra topp til tå – hun var mest opptatt av å redde sin nye mobiltelefon, og klarte det. De fikk kravlet seg opp, og dratt motobiken med seg, og det var en kort tur derfra og til morens hus. Da broren lå på gulvet og skuet opp på de to aparte skikkelsene som sto i døråpningen, badet i skitt og rennende gjørme, strå i håret og grimete i ansiktet av søle, forsvant siste rest av motstand. Han lot henne gå inn og gi ham penger slik at han kunne dra på sykehuset, og hun fortalte at han hadde grått da han så hva de hadde måttet gjennomgå for å komme og hjelpe ham. Han hadde lenge følt seg godtatt av familien, men nå var siste skanse brutt, selv om han på det tidspunktet ikke visste noe om det. Og han visste instinktivt hvorfor han var godtatt; han tok seg av gamlemor, og stilte alltid opp om det var noe småtteri familien trengte. Det var sant som det var sagt; veien til kona går gjennom hjertet til mora. Av: Sigur Syvertsen

Khatoey. Han ble gjort oppmerksom på at det også bodde en annen nordmann helt i enden av dette boligfeltet, i et litt større frittstående hus, som nok var av en litt nyere dato. Det var en noe eldre sjøkaptein som ikke var mere pensjonert enn at han fra tid til annen ble kalt til tjeneste ute på de syv hav. Han var en hyggelig lespende nordlending, og bestilte stadig en ny drink, fra sin innfødte tjenerinne Noi, som han drakk med skjelvende hender. Og når kapteinen var ute på bøljan den blå dro Noi, selv om hun langt fra var noen ungdom lenger, på hotell og forlystet seg med sine elskere. Nordmannen ante nok ingen ting om dette, og ga uttrykk for å ha det som plommen i egget. Og hadde prøvd å leve utomskjærs i flere land, men hadde han blitt kjent med Thailand tidligere skulle han ha reis dit for lenge siden, etter eget utsagn. Han hadde sin egen motorbåt, og likte å farte rundt til de forskjellige små øyene i de flotte farvannene utenfor Phuket. Han var blitt invitert med på flere turer, men det var dessverre, av forskjellige grunner, aldri blitt noe av. Han hadde til og med en miniatyrgressplen utenfor inngangen til huset, med bord og stoler skyggefullt plassert, der mesteparten av fritiden ble tilbragt – og hadde sogar kjøpt en gressklipper til denne lille grønne tusten. Han tilbragte en del tid med å dra på besøk både til Rico og nordmannen, som dessverre døde noen år senere av hjerteinfarkt i hjemlandet. Og dessverre for Noi ble det ikke særlig mye penger igjen etter ham, noe hun sikkert hadde regnet med, og håpet på. Men ble en brå overgang til en heller trasig tilværelse. De fortsatte å leve sitt liv i det lille rommet i et kvartal en godt kunne kalle en slags slum. De fleste rommene var befolket av unge thaikvinner som hadde kommet til Phuket av forskjellige grunner. De fleste var der for å betjene det utallige utvalget av barer og lignende fasiliteter. Grunneierne hadde sett et stort potensiale i dette markedet, og satt opp en stor mengde av billige komplekser som nesten uten unntak besto av ett enkelt rom med et hong naam. Kun med unntak av noen få frittstående hus; det som tilhørte vår landlady, og et like nedenfor. Et typisk thaihus i tre som sto på påler og var helt åpent, på et jordunderlag, der familien tilbragte dagen, lagde mat og slappet av. Det var kun et lite vindfang i ene enden med en trapp opp til selve huset, der soverommene var. Mannen som bodde der med sin familie var en litt eldre herre. En mild og hyggelig kar med fine trekk i et magert ansikt, og en slank kropp. En pen mann. Han snakket relativt bra engelsk, og det kom for en dag at han hadde hatt en betydelig stilling i en bank i Bangkok. Men beklageligvis for ham hadde det oppstått noe galt i en pengetransaksjon, som hadde gjort at banken hadde tapt en god del penger. Grunnløst eller ikke; han hadde iallefall blitt klandret for det hele, og fått sparken. Han selv bedyret sin uskyld, og var blitt et offer for noe andre hadde gjort. Nå satt han der bitter og uten inntekter, men hva kunne han gjøre? Han virket som en snill og omgjengelig mann – men ikke lenge etter var han blitt knivstukket av sin stesønn. Av hvilke grunner de aldri helt fikk rede på. Det kan ligge mangt å murre av følelser i en familie, som sjelden kommer til overflaten, siden en familie holder slike ting internt, og ofte virker blide og samstemte utad. Barnebarnet til denne bankmannen kom ofte innom oss, og var den vakreste lille jentungen en kunne tenke seg, og da hun så han hadde noe å spise på var det alltid; «kin duai, kin duai.» - og hvem kunne motstå å dele med et sånt lite lykketroll? Det kunne også bo vanlige barnefamilier inne i denne ghettoen, fordi de ikke hadde råd til å bo annerledes, men uansett virket det som de fleste kjente hverandre, i større eller mindre grad. Husene sto tett inntil hverandre kun adskilt av smale jordstier, der det var lagt mursteiner og plankebiter en kunne gå på for å unngå det verste av vann som stadig rant, og ofte samlet seg i små dammer, og gjørme etter regn. Det var en ikke ubetydelig del søppel som var slengt rundt, og matavfallet var kastet rett ut på stien, der rotter og katter sloss om restene, og gjorde det hele ofte til en stinkende søppeldynge. En vennet seg til det, og gjorde det til noe av det eksotiske en ikke var vant med. En gikk daglig forbi åpne dører. Det ble mye hilsing, og svært få hadde noe egentlig privatliv, der en ikke kunne unngå å se rett inn til folk, og hva de gjorde til enhver tid – om de laget mat eller spilte kort, der de satt i sine enkle og grove klær, og de fleste eiendeler var hengt opp i spikre på veggene, eller stablet rundt i krokene. Og det var lett å se at de fleste ikke eide særlig mye. Men vi var så heldige at vi bodde helt ytterst i vår murblokk, der ingen gikk forbi. Det var en rekke like nedenfor, der vi kunne se ned på dem, mens de vanskelig kunne se opp til oss. I en av de leiligheten flyttet det en dag inn en farang, med en liten lyshåret jente – han var I følge med tre thaikvinner. Tanken var at de kanskje var på ferie I Patong – men virket senere rart at de leide seg inn I en litt skjult leilighet med månedsleie, da de kun var der I kortere tid. De oppførte seg litt merkelig på andre måter. Mannen dro ut alene hver dag, og ble borte en god stund, som kunne være helt ok – men da han var borte begynte damene å herse med den unge jenta. Hun ble tuktet og irettesatt, også fysisk. En kunne se rett inn, og gjorde ikke noe får å skjule det. Det var mye roping og skriking. Vi begynte å bli bekymret for jentungen, og fulgte med, klar til å gripe inn om de holdt det gående, eller det utviklet seg. Det virket ikke logisk at et barn oppfører seg så uoppdragent alene med voksne damer, at det fortjener daglig tyn. Virket veldig rart, men plutselig var de borte. Vanskelig å bli satt I en sånn situasjon at en ikke helt vet når en bør eller må gjøre noe. Og rett over bodde to utlendinger som stadig hadde besøk av en ung gutt de helt klart koste seg med – vi snakket med gutten, og kjeftet på farangene, som ikke virket å bry seg noe særlig, helt til thaiene begynte å helle drittvann I hodet på dem. Litt av et strøk, men heldigvis lite av slike utrivelige ting. Iallfall som var direkte synlig. Det stakk innom en rekke for ham ukjente mennesker, fra tid til annen, og Ta og han dro på besøk til kanskje enda flere. Særlig mange som bodde i nabolaget, som kunne være folk av så forskjellige aparte slag, at det i seg selv også ble en fasinasjon. Ble venner med mange khatoiyer, som likte å sitte og vise puppene sine mens de dolla seg opp før kveldsskiftet. De kunne være morsomme – men betrodde seg også om ting som ikke var veldig hyggelig. De kunne havne I forhold til faranger, som egentlig ikke brydde seg, mens de selv led av skuffelse, emosjonell tristess og dyp hjertesorg. Ta var på mange måter ei «guttejente» som hadde et bedre forhold til menn enn til kvinner, som hun hevdet bare snakket «ziczac» og bakvasket hverandre, og at menn var mere reale, og ikke snakket så mye tingtong – så det var kanskje ikke så rart at hun hadde en del khatoey-venner, som jo per definisjon var menn. Det hendte av en eller annen grunn at de havnet inne på rommet til ei av dem, Rin, der flere samlet seg. Det ble noen runder med øl, og praten gikk på stort og smått, og ikke minst hva de hadde opplevd det siste døgnet. Rin var ikke blant de mest snakkesalige, men brukte tiden mye på å spise. En annen lady-man, Pim, var noe for seg selv. Hun snakket i et kjør, og fniste og lo stadig til det hun bablet i vei om, der utbruddene ofte gikk opp i fistel. Det var tydeligvis mest tull og tøys – men en gang, da det naturlig kom opp, spurte han henne om hvordan det var første gangen hun solgte sex, og hvordan hun havnet opp i alt dette. Det var første gangen han hadde sett henne alvorlig da hun fortalte hvilken barriere det hadde vært, og hvor lite hun likte det. Hun så ned uten å si noe en liten stund, men lyste straks opp igjen i sin lystige tone og skingrende latter, og utbrøt; «jeg har to faranger som ligger og sover hjemme hos meg nå, kom så skal jeg vise deg, du kan få se dem.» Hun nesten nødet ham; «kom så skal jeg vise deg.» Han hadde absolutt ingen lyst til å dra for å se to farang-slamper som lå og sov rusen av seg, og motsatte seg forslaget på det aller heftigste. Han skulle oppdage senere hvor mange heterofile menn som faktisk likte et lite eventyr med en damemann - dessverre for disse befant de seg på bunnen av hierarkiet i sex-traden, og tjente kun halvparten av det en kvinnelig prostituert gjorde. Etter en liten tid ble det klart at Pim hadde satt seg i hodet at hun ville ha seg med denne nyankomne farangen, og startet å mase, selv om hun visste at han og Ta bodde sammen. Det ble et daglig enerverende mas. Tilslutt gikk tilbudet ned til halv pris, med klart avslag. Så skulle han få det gratis, så skulle hun betale ham 500 baht, så skulle hun betale 1000 baht. Da hun skjønte hun ikke ville komme noen vei uansett forslag, kom det et oiii i fistel. Så ble det slutt på det. Men de forble venner alle sammen – og når han trengte penger lånte hun bort, og når hun trengte penger lånte han bort, og fikk alltid tilbake til avtalt tid. En gang Pim kom på besøk hjem til dem satt de i den store sengen, og av en eller annen grunn endte de under teppet, og begynte å tullesloss, noe han ikke la mere i at han ville være dus med Pim – men det tok ikke Ta med særlig humor. Hun likte ikke dette, og første gang han så noe som lignet sjalusi. Hun tok det opp senere, og han forsvarte seg med; «det var jo bare tull med Pim, en ladyman, du vet at jeg aldri kunne tenke meg henne». Men det var tydeligvis en del ting man ikke kunne være helt sikker på. Et par år senere fikk de vite at Pim var død av AIDS. Noen kvelder senere, de var ute på kvelden nede ved strandveien. Der møtte de Rin, som var langt mere snakkesalig enn hun pleide, sannsynligvis piffet opp av et eller annet. Hun kom bort til ham, godsnakket, og begynte den typisk ladyman scamen med å «dulle» med offeret, bruke hendene sine og fingre rundt omkring – gjerne starte med å putte to av dem ned i skjortelommen for å sjekke om det var penger der en kunne snappe til seg. Han syntes dette var utrolig frekt gjort, særlig overfor en som en etter så lang tid burde anse som en venn, og særlig fordi Ta også var tilstede. Han kjente denne rutinen og ble fly forbanna, og ba henne komme seg unna, men hun fortsatte like smiskete, og han ba henne dra til helvete. Ta ble sur fordi han skjelte ut en av hennes venner. Da ble han enda sintere, og spurte henne om hun ikke så hva Rin holdt på med. Rin reagerte på den vanlige måten; å bli sint, ta opp mobilen og true med å ringe til politiet, om han hadde noe å klage på. Det hadde han, og oppfordret henne til å ringe politiet, noe hun selvsagt ikke gjorde. Det ble litt krangel og heftig ordbruk. Typisk yaba-atferd, tenkte han, og var like sur på Ta som ikke hadde tatt ham i forsvar, enda hun skjønte opplegget, men måtte forsvare en venn, selv om det var halvhjertet. De gikk hjem uten å si et eneste ord. Dagen etter møttes de hos Rin – de så begge forlegne ut, men kom med hver sin unnskyldning. Hun bød på mat. Det var noe Isaan-greier med saus som var kaldrørt med en del ukjente ingredienser. Det smakte godt – men dagen etter våknet han med en skikkelig magesjau. Han skulle tatt Lonely Planet på alvor iallefall i forholde til mat som ikke var kokt – han var helt sikker på at Isaan-sausen var synderen. Det kom i alle åpninger, og Ta var på apoteket og kom tilbake med en haug med gjennomsiktige plastposer fylt med en fargeskala av diverse medikamenter, som faktisk ikke virket det minste. Han ble bare dårligere i magen. Det hadde gitt seg litt men følte seg bare enda dårligere innvortes, og kom seg på apoteket selv. Sa han bare følte seg dårligere i magen, og da farmasøyten sa han ville gi noe som var sterkere skjønte han problemet. I Thailand sender de med antibiotika for hva det skal være, som folk tok kun noen få dager, og ikke fullførte kuren, slik at bakteriene hadde en tendens til å bli multiresistente. Da han skjønte det kuttet han ut antibiotikaen, og kom seg sånn noenlunde til hektene. For antibiotika dreper alle bakterier, også de gode i magen. Derfor så mye ubehag. Av Sigur Syvertsen

Navnet hennes lignet på Charlie Thai, og spurte om han kunne få lov til å kalle henne det, fordi han syntes det hørtes litt tøft ut. Nei, ikke talom. Hun gikk ellers under siste stavelsen av navnet sitt; Ta, som betyr øye, og han merket seg at de fleste tiltalte henne som phi Ta, som han senere skulle lære seg betydelsen av. Selv påsto hun å være 25 år, noe hun ganske raskt rettet til 30 – men grunnga det med at hun trodde menn likte kvinner jo yngre de var, og hun ville at han skulle like henne. Han sa han likte henne uanset – og han hadde faktisk begynt å like dette lille kvinnemennesket. Eller var det bare det at han hadde begynt å bli vant med henne? Han hadde i allefall begynt å legge merke til alle de kvalitetene han skulle komme til å elske henne for, nesten med en selvutslettende kjærlighet. Hun var svært sjarmerende, intelligent og streetsmart. Hun hadde en helt unik medfødt tannstilling, der noen av de fremre tennene syntes å ville bestemme selv hvilke retning de skulle vokse, men som faktisk bare økte hennes særegne personlighet og sjarm. Hadde humor og en stor vennekrets, av alle slags mulige folk, og slengte kommentarer til dem hun kjente når de møttes utenfor hjemmet, på gata eller de kjørte forbi på motobike. Hun hadde pådratt seg en tittel som «den gærne», khon ba. "She is crazy", sa vennene, noe hun nermest syntes å ta som en hederstittel; at folk hadde respekt for henne, og ikke var et mehe som ingen tok på alvor. Hun gliste hver gang noen nevnte det – så nesten ut som hun solte seg i denne betegnelsen. Han skulle raskt erfare at det å skille seg ut i fra mengden og opparbeide seg respekt og anseelse var svært viktig i dette miljøet. Og han skulle komme til å oppleve hvordan denne lille og tilsynelatende uanselige damen kunne sette skrekk i den verste bølla. Det trengte sannelig ikke være størrelsen det kom an på – sinnets kraft kunne være en langt mektigere følgesvenn på lives krokete landevei. Den andre dagen kom hun og fortalte ivrig at hun hadde funnet et sted han kunne bo, for 3000 baht i måneden. Det var kun månedsleie, men ville fort bli langt billigere enn et hotellrom for 500 pr. natt for den tiden han hadde igjen av oppholdet. Hun mente at han skulle flytte med det samme, selv om han hadde betalt for enda en natt, fordi det var om å gjøre å bestemme seg raskt om ikke rommet skulle bli leid ut i mellomtiden. Han pakket fort sammen det lille som var å pakke, og slengte på seg ryggsekken. Hun insisterte på å bære bagen, selv om den nok var tyngre å bære for henne enn for ham, og den slepte nesten ned i asfalten. Det var vel en drøy kilometer å gå i formiddagsvarmen, og svetten silte. Hun slengte stadig høylydte kommentarer til kjente som måtte dukke opp – thaiene snakker ofte høyere enn europeere er vant med – og sendte ham smil stadig vekk, helt til hun plutselig svingte av og inn i en trang passasje som var full av gjørme etter en regnskur, til venstre, rundt en liten sving, og frem til en lang husrekke laget av mur, enkelt og grovt satt opp av tynne sementblokker, oppdelt i mindre enheter med fem små rom, med vindu, en stor seng, et lite skap, et bord med glassplate, to lenestoler, og et bad, som til forveksling ikke var så ulikt det som hadde befunnet seg på Seaview, men så en tanke renere ut. Han hadde veldig sansen for thaiordet for bad; hong naam, som betyr vannrom, eller rom vann, siden de snur på ordene. Der kunne en sprute og søle så mye en måtte ønske. Han tenkte at ville han bygge seg hus i hjemlandet, skulle baderommet være laget på omtrent samme måte. På dette badet var det forresten ingen dusj, men et stort kar med en tappekran over, og en måtte alltid sørge for å holde det nogenlunde fullt. Så brukte man et øsekar og helte vannet over seg, en ypperlig måte å vaske seg på – men en brukte trolig mere vann på denne måten enn med en vanlig dusj. Men her spilte det ingen rolle, for både strøm og vann var inkludert i prisen. De var blitt innlosjert i det borterste rommet, noe som passet utmerket. Men ytterveggen var av et så tynt og porøst materiale at når regnet virkelig slo til som verst trakk vannet igjennom og skapte fuktige flekker i rutemønster på innsiden. Det var kun en tanke større enn hotellrommet, men det var ikke værst, og den store sengen ble ofte oppholdsstedet enten man elsket, sov, eller slappet av på dagtid. Vertinnen bodde i svingen bak i et fint hus, iallefall etter thai standard, og hadde en flott bil. Mannen hadde stukket, så hun bodde kun sammen med sin ene datter, som hadde et lite barn på rundt ett år, og bar klengenavnet BinBin, som betydde noe sånt som «tut-tut». Heller ikke der var det noen fungerende mann i nærheten. Hun var en sympatisk, hyggelig og blid dame. Og hvorfor skulle hun ikke være det? De var sansynligvis med på å betale bilen hennes. Hun flyttet inn hos ham. Det ble nesten ikke snakket om, det var som en selvfølge han ikke motssatte seg på noen måte – han følte noe for denne lille skapningen som han ikke kunne fornekte, selv om det foreløpig var mere på det underbevisste planet. Så de gikk for å hente hennes saker, som befant seg i et lignende kompleks ikke særlig langt unna, som hun delte med en annen dame. Et stort og blubbete fruentimmer, som lå og breiet seg i senga, og det så ut som hun ikke hadde tenkt å foreta seg noe annet på en lang stund. Hun leet seg nesten ikke, og lå med hendene bak hodet. Damen hadde visstnok en finsk velgjører som holdt henne med penger – og hadde hun bleket huden og operert bort epikantusene, kunne hun nok gå for en blubbete finsk matrone, med en litt stor nese, bredt og pløsete ansikt, og ikke direkte vakker, for å si det mildt. Hun reagerte etter det han kunne oppfatte ikke nevneverdig over å miste romvenninnen, hun delte husleien med – ikke mange ord ble vekslet, saker ble pakket sammen, så gikk de tilbake til det nye rommet. Hun hadde heller ikke særlig mange ting. De leide seg en motobike, og hun var ivrig etter å vise ham rundt på øya – de beste utsiktsstedene, små og bortgjemte strender, og ellers alt hun mente han burde få med seg av severdigheter. Han satt bakpå og inntil henne på motobiken, mens det halvlange sorte håret pisket i ansiktet, og klistret seg til munnen, men det gjorde ingen ting. Han var i Thailand, følte at livet var verdt å leve, hadde det godt, og det beste av alt; han følte en lykke han ikke husket siste gang han hadde opplevd. De var på stranden, de badet sammen, flørtet og oppførte seg som et forelsket par, selv om han ikke var helt sikker på om han var forelsket. Da de snakket om dette senere var de samstemt enige om at ingen av dem egentlig hadde vært forelsket, iallefall ikke rent bevisst, men at de hadde likt hverandre, og å være sammen. Senere hadde kjærligheten utviklet seg, og han visste at hun også elsket ham – sånt vet man bare. I allefall skulle forholdet utvikle seg slik at fra han traff henne aller første dagen han kom til Thailand, skulle de holde sammen de neste 12 årene – og han pleide å fleipe med at han traff henne første dagen, og siden ble han ikke kvitt henne. Da lo hun sin litt hese latter, mol som en katt, og strøk seg kjælent inntil ham. Men allerede den første tiden gjorde hun alt for at han skulle trives og ha det best mulig, og hun la seg virkelig i selen. Han gjorde seg jo noen tanker om hvordan hun klarte å skaffe seg penger til husleie, mat og andre nødvendigheter – men det var tanker han ikke brukte mye energi på, eller plaget ham på noen måte. Det kunne forsåvidt være akkurat det samme, han bare nøt mer og mer dagene de hadde sammen. Han så hun ikke eide mye, hadde ingen gullringer, og hadde heller ikke penger til å leie seg en motobike, som de aller fleste av damene, uansett hva de jobbet med hadde. Hun selv fortalte at hun hadde kommet til Phuket for fire måneder siden, noe som hennes svært mangelfulle engelskkunnskaper kunne være en forklaring på, egentlig for å være behjelpelig med diverse ting i huset til en bekjent som var sammen med en italiener. Hun hadde også en hjemmeboende datter som hadde en baby, mens barnefaren kjørte taxi motobike. Disse hadde også tatt seg av henne, og hjulpet henne den første tiden. Samboeren, italieneren Frederico, som kun ble benevnt Rico og hans Lek bodde i Khatu, i et strøk med gater som besto av rekker med helt like to-etasjes hus, som sto tett i tett, helt inntil hverandre, og lå sånn omtrent midt mellom Patong og Phuket Town. Det var et litt finere strøk, der noen få faranger bodde, og ellers thaier som var litt bedre stilt økonomisk. Like bak, skilt av en mur, lå et større område som godt kunne gå under betegnelsen fattigstrøk, selv om folk ikke direkte var fattige, men levde enkelt som vanlige thaier flest. Av: Sigur Syvertsen

En dag insister hun på at de skulle dra og besøke Rico og Lek– når hun snakket om dem var det oftest kun ham hun nevnte – for det var en stund siden hun hadde fått vært og besøkt dem, og nå som de hadde motobike var det jo enkelt, og hun ivret også på at han skulle få møte dem, og sikkert også vise frem sin nye farangvenn. Hun snakket alltid varmt om Rico som en mann hun hadde den største respekt og forkjærlighet for – hun bortimot forgudet ham, og han skulle snart skjønne hvorfor. Han skulle også snart erfare at når hun ga sitt hjerte til noen som overøste henne med sin milde og naturlige vennlighet og genuine godhet og varme, på en ærlig måte, kunne hun gå gjennom ild og vann for et sånt menneske. En iboende tillit til andre mennesker, til det motsatte var bevist. Og om noen ikke viste seg tilliten verdig....gud hjelpe for en knusende dom Ta kunne felle over de som viste en manglende loyalitet og tillit. Han var ikke forberedt på at Frederico var såpass gammel – 60, eller litt over – var begynt å få et visst gammelmannspreg, og en viss lettere lut holdning, selv om han hadde beholdt sitt sorte hår. Han var virkelig en enestående fyr – sympatisk, blid, virket engasjert og interessert i nykomlingen. En virkelig hyggelig fyr med et vinnende vesen. Det var en varm velkomst, og var fram med øl og whisky med det samme. Det ble en lang og interessant samtale. Hans engelsk var god, med den sjarmerende typiske italienske aksenten. Han følte seg virkelig velkommen fra første stund., og tror Rico også likte å snakke med en annen utlending. Han var en typisk utadvendt og sosial fyr, med et ungdommelig sinnelag, og de kom fort på bølgelengde. Han hadde hatt et yngre familiemedlem på feriebesøk tidligere, og Rico hadde stadig snakket varmt om at Ta ikke bare skulle bli venner med denne karen, men at de kanskje også kunne gifte seg, noe hun like ofte avslo siden hun ikke følte for ham og at han var hennes type. Han kunne godt forstå henne, for han traff denne unge mannen en gang han igjen var på ferie hos onkelen. Han var liten og puslete, og manglet mye på å være det en kunne forbinde med den berømmelige italienske sjarmør-typen – men var ellers både hyggelig og sympatisk. Lek var også blid og hyggelig, og 45 år. Hun hadde etter sigende fungert som madam og bordellvertinne før hun traff Rico, etter at alderen nok hadde satt en stopper for hva hun eventuelt måtte ha drevet med før det. Nå var hun en respektabel kvinne, som levde et tilsynelatende godt liv, selv om det ryktes at den gode italiener ikke var latiner for ingenting, og visstnok var blitt avslørt av Lek i å ha et eventyr med en av nabokonene. Det hadde selvsagt skapt en del spetakkel, og det kunne gå ei kule varmt også mellom veggene der, selv om Rico var det roligste og varmeste mennesket en kunne tenke seg. Han hadde krøpet over loftet og ned til damen. Om historien virkelig var sann var vanskelig å verifisere. Han ville aldri spørre rett ut om noe sånt, siden han innså at dette var noe han ikke hadde noe med – og de hadde ikke opparbeidet et så nært vennskap enda at det var noe han syntes å kunne ta opp. Samme kunne det være uansett. Hvor mye Rico betydde for den litte sorthårede på 152 centimeter fikk han også erfare en dag da hun plutselig kom på at det var bursdagen hans denne dagen, og som hun hadde holdt på å glemme. Hun ble ganske fra seg, og de dro på desperat leting etter en butikk der de kunne få kjøpt en kake. De fant endelig en som også kunne dekorere den med «Happy birthday Rico». Det var godt ut på ettermiddagen, og hun satte opp en vanvittig fart på motobiken, opp og ned de svingete og bratte bakkene i Patong Hill. Han satt bakpå og klamret seg fast i pappesken med kaken inni, og hadde ikke vært så livredd på det han kunne huske. Da de ankom huset i Kathu hadde han klemt så hardt på kakeesken at det var to tydelige merker etter hender i kartongen, og han var redd for at han kunne ha klemt i stykker kaken – men den var heldigvis like hel. Han virket blid og fornøyd og glad for at de kom. Åpnet esken med kaken, og; «Ja, Rico var stavet riktig». R-i-c-o, yes, yes – han hadde for vane å gjenta ord, nesten som en hyggelig gest, selv om de ikke var så viktige. Han åpnet pakker med skjorter og shorts – typiske gaver å gi til en litt over middelaldrende mann, og alt ble mottatt med samme entusiasme. Det virket som de hadde lagt litt i å gjøre denne dagen spesiell, med rikelig med drikkevarer som ble servert mens deilige dufter fra kjøkkenet begynte å nå inn til oss i stua. Mulig at han også ville gjøre litt ekstra ut av denne bursdagen fordi han også hadde besøk av en annen venn, en landsmann. Han var amerikansk-italiener, så praten gikk kun på engelsk. Uten å bli det fortalt var det åpenlyst at dette var en mann som var stinn av penger. Om de var egentlig gode venner, eller kun hadde blitt kjent i Phuket var ikke godt å si, men det var åpenbart at Rico syntes det var stas at han hadde kommet. Denne krøsusen var av en ganske omfattende størrelse. Ikke direkte fet, men kraftig og med en stor og bulende buk, som nok var utviklet mer av vellevned enn gener. Han hadde medbrakt en ung og virkelig lekker sak – forholdsvis høy og slank, sexy og vakker som få. Hun var behengt med gullringer til langt oppetter begge armene, rundt halsen og i ørene, som måtte være verdt en liten yacht – og mannen eide faktisk også en yacht. Hun var ikke finere på det enn at hun tok del i kvinnearbeidet med mat og borddekking, for under alt det glirende metallet befant det seg trolig ei bondejente fra Isaan, eller deromkring, som var vant til denslags. Konversasjonen dreide seg stort sett mest om rikdom, penger, og hvor lett det var å venne seg til luksus. Rico virket like interessert og entusiastisk uansett hva denne karen klarte å lire av seg. Hele fyren virket overflatisk, selvsentrert og enerverende å høre på. Men det var Rico sin dag og han ville være med på å gjøre den så hyggelig som mulig, og prøvde å delta i samtalen om han følte å ha noe å bidra med, selv om pengemannen begynte å kjede vettet av ham. Heldigvis var maten endelig klar til servering, og Lek hadde blant annet disket opp med en av sine spesialiteter; krabbe kokt i karrisaus, med noen grønne blader som lignet og smakte som stangselleri. Utrolig velsmakende, selv om krabben i seg selv kunne være et ork å pirke kjøttet ut av, suge i seg noe av det, og knuse bein. Da måltidet omsider var ferdig – for italienere pleier å bruke lang tid på å spise, nyte mat og drikke lenge og vel, i motsetning til thaiene – ville Rico sette i gang med å lage cappucino. Skikkelige saker, mebragt fra hjemlandet. Men nei, da fant denne yankee-italieneren ut at han måtte komme seg hjem, det var visst en tv-serie som fruen pleide å følge med på. Det var grusomt og brutalt å se Ricos reaksjon – han reiste seg halvveis fra stolen som han ikke trodde det han hørte, eller hadde hørt feil. Han ble helt lang i ansiktet, og så han skiftet fra vantrohet, til sinne, og til slutt; trist resignasjon. Hadde sett frem til denne dagen, og ville gjøre stas på sin sosietetsvenn som skulle komme for å feire hans bursdag, og så skulle han bli frarøvet å få gjennomføre den vidgjetne italienske gjestfriheten, og det til og med overfor sin landsmann, som nå viste seg som en blærete og arrogant liksom-italiener med alt for mye penger, og som tydeligvis plutselig lengtet tilbake til den luksusen han så salig hadde vent seg til. Atpåtil med verdens dårligste og mest idiotiske unnskyldning; hjem å se på tv. Denne tufsen var tydeligvis vant til å gjøre som han selv ønsket, og lot seg overlegent ikke affisere av Ricos åpenbare skuffelse, og anmodning om de ikke kunne være iallefall litt lenger. Han virket rett og slett følelsesmessig likeglad - kanskje var det denne unge damen som var så uhøflig bortskjemt og på død og liv måtte se denne tv-serien sin. Iallefall forsvant de, og Rico og han ble sittende og drikke førsteklasses cappuchino avec, og spise kake med Rico stavet riktig, og alt – men det var tydelig at kvelden hans var ødelagt, selv om han prøvde å skjule det så godt han kunne. Men instinktet senset at denne så vennlige mannen innerst inne var sint. Av: Sigur Syvertsen

Han hadde valgt Phuket ene og alene fordi det var et gunstig tilbud. Tre uker for omtrent tre og et halvt tusen norske kroner – kun fly, uten hotell. På kartet hadde han merket seg Patong og Phuket Town, men selv ute i ankomsthallen ante han ikke hvilke av stedene han skulle velge. Siden alle som kjørte passasjerer fra flyplassen får provisjon for å kjøre innom et bookingkontor for overnattingssteder, falt valget på plass av seg selv. Etter noe han opplevde som et litt stressende mas om å prakke på en et eller annet sted foreslo damen et hotell, etter han hadde ønsket et billigst mulig sted, Seaview i Patong til 500 baht for en natt. Han skjønte allerede at det var et greit tilbud, ikke minst etter en del dyrere forslag, og betalte for 3 netter, og tenkte at han heller fikk sjekke nermere etter han ankom. Han ble satt av rett utenfor hotellet, og nikket fornøyd og anerkjennende da han så at stranden befant seg bare rett over veien som gikk langs den. Dette så lovende ut. Det satt en mann på en slitt stol ved inngangen som fulgte ham opp en møkkete trapp til en shabby og enkel resepsjon. Han fremviste rekvisisjonen fra bookingbyrået, viste frem passet og skrev seg inn i en bok. Mannen hektet av en nøkkel fra et brett med kroker der det hang noen til, og viste vei. Låste opp døren der nøkkelen ble stukket inn i den skranglete kulen som var håndtaket på en vindskjev og knirkende dør, som så ut til å ha krympet i årenes løp, og steg inn i rommet. Han skrudde på en gulvvifte som garantert ikke hadde blitt rengjordt på et par år – et tett flimmer av oppsamlet støv, skitt og spindelvev som sto minst en halv meter ut i rommet av luftstrømmen, som uansett virket avkjølende på heten. Det var festet en plate foran vinduet som kunne ha vært der. Han skrudde på dusjen for å vise at den virket, opplyste om hva han ikke burde skru på for at alt ikke skulle gå til helvete, fortalte at resepsjonen stengte kl. 22:00 men at den ene nøkkelen var til en sidedør som ledet inn til gangen som førte til rommene. Mannen smilte, virket fornøyd med det hele, gikk baklengs ut og lukket etter seg. Så var han altså i paradiset, alene på et stinkende rom, med en ganske stor seng, en liten kommode med speil, og et nedslitt baderom med en dusj som hang og slang. Og et vanlig toalett en riktignok måtte holde seg fast i om en ikke ønsket å havne på gulvet sammen med dosetet. Mugg og rust var tilstedeværende i rikt monn – hadde det vært mer av det kunne det ha fungert som dekorasjon. Et såpestykke og håndkle fantes dog. Alt var falmet og slitt, med sprekker i tak og vegger og hvite malingsflak som hang som små englevinger. Sengetøyet så rent og pent ut, men rengjøringen ellers hadde nok vært helt rudimentær, med skitt og lort dyttet inn i kriker og kroker, mellom rør som gikk langs veggene og i alle sprekker og utspring. Størknet så det så ut som en del av bekledningen og interiøret – om en så bort fra spindelvevet som hang i alle kroker. «Dette var da ikke så helt ille», mumlet han muntert for seg selv, og tenkte nok mest på beliggenheten, for dette var hakket verre enn selv de enkleste hellenske innkvarteringer han hadde benyttet seg av, og det var en del – men her slapp man iallfall å kaste dopapiret i en egen plastpose. Han stablet bagasjen ved siden av senga og slengte seg oppå – den var grei å ligg i, og han følte seg helt gåen. Det hadde vært to slitsomme sammenhengende døgn, som også hadde gitt sykdommen en ekstra knekk. Han kjente symptomene alt for godt. Men når han endelig først var kommet frem syntes han at han burde prøve å komme seg opp av senga og ut. Han følte seg merkelig nok ikke trett nok i den forstand at han kjente at søvnen var på vei – det var en helt annen lammende tretthet. Klokka måtte være mye over ti om kvelden, og resepsjonisten hadde nok sittet og ventet bare på ham. Han klemte inn den lille knotten på det runde håndtaket på innsiden av døren, som betød at døren ville låse seg, smekket den igjen og gjorde det samme med sidedøren ut til gaten, ved trappen som endte i en liten gang som førte til fortauet langs Patong Beach Road. Det første han merket seg var alt søppelet som lå slengt omkring, hvor nedslitt og uensartet husfasadene var, og det elektriske ledningsnettet som så fullstendig uorganisert ut i store kveiler og virket å gå i alle retninger uten mål og mening. Han registrerte den velgjørende havbrisen, og månen som ga et svakt gjenskinn i det nattestille vannet, som førte med seg en eim av salt. Flokken av turister hadde begynt å tynnes ut, men han hørte liflig musikk i bakgrunnen, og det var fortsatt fres i glørene på grillrestaurantene. Det luktet herlig av mat som ble tilberedt, men merkelig nok var han ikke sulten. Møtet med det genuint eksotiske han hadde forventet å bli overveldet av i denne verdensdelen og i denne kulturen var ikke så opplagt å få øye på, slik han kanskje hadde tenkt seg, sånn med det samme, bortsett fra palmer, lukter og menneskene. Eller så var det også det bedragerske kunstige lyset. De store barområdene var mere overveldende enn noen innpåslitne gateluddere som prøvde seg med heftig markedsføring. Han satte seg ned på en benk med en av disse idiotiske plastfigurene utenfor en McDonald,s – følte seg bare forferdelig dårlig, og tenkte at om ferien fortsatte slik ble det ikke rare greiene. Mismotet begynte å ta overhånd, og han tenkte at verre enn dette kunne det ikke bli, så hvorfor ikke like godt finne et sted å ta seg en øl. Skulle turen og oppholdet bli en kroppslig og mental fiasko, kunne det like godt skje til skingrende hornmusikk, flagget til topps og hevet fane. Som tenkt så gjort. En restaurant i nærheten så ut til å passe formålet. Og miraklenes tid var tydeligvis ikke helt forbi, for etter halve glasset følte han seg plutselig, og merkelig nok, som et fullstendig nytt menneske. Alle plager og ubehag var som blåst. Energien strømmet til – det var som å bli født på ny. Støtet fra basuner revnet Jerikos murer – han hadde overlistet filistrene, som flyktet for Siams uovervinnelige horder av stridsmenn, og plutselig befant han seg i Thailand. Endelig. Og bevilget seg en ny øl før han vandret videre med nytt mot nå når seieren var sikret, på leting etter krigere å feire triumfen med. I Bangla Road var det fortsatt liv og røre, og manglet hverken lystige frontkjempere, stratenrøvere, spåkoner, gatetøser, eller frigitte slaver fra fremmede land og riker, mens menn kledd i kvinneklær hoiet og svaiet lystig med hoftene etter å ha drukket sin snus. «Her kunne det bli riktig festelig», tenkte han mens han slo seg ned blant den uensartede lystige forsamlingen. En livegen hvit trubadur prøvde å spille en eller annen ballade fra sitt hjemland på en gitar, uten å vinne særlig gehør – men praten gikk lett mellom folkene, og han bestemte seg for å forsyne selskapet med en runde øl, og en av tøsene sa seg villig til gå til 7eleven like i nærheten for å kjøpe inn nevnte leskedrikk. Prisen på varene ble anslått og penger sendt med. Etter kort tid kom tyendet tilbake med riktig antall kolli, men med manko i vekslepengene. Det viste seg at løpejenten trengte så sårt en hårbørste, og kjøpte seg like godt en med det samme. «Javel», tenkte han, «en hårbørste fra eller til, hva spiller det for rolle?» Stemningen mellom de innfødte og utfødte ble stadig bedre, og han tenkte at den ville øke ytterligere om en foretok enda en ekspedisjon til nevnte 7eleven-utsalg. Penger ble sendt med en annen jente, men også denne kom tilbake med manglende veksel. Det var bare det at hun var sånn i beit for et middel til å vaske sitt lange sorte hår med, og hadde like godt kjøpt en shampoo når det først var penger til overs, og lurte på om det var greit. Han bare smilte og viftet avvergende med hånden. Det ble også rekvirert grillmat fra et ambulerende gatekjøkken, som hadde stilt seg opp der det åpenbart var potensielle kunder, litt av matlysten hadde vendt tilbake. Etter en stund ble flaskene tomme igjen – han tørstet etter en ny, og syntes det var litt trist om han skulle bli sittende alene og meske seg, nå som stemningen var kommet virkelig på høydepunktet. Han ga pengene til en tredje jente, som hadde sittet og ikke sagt så mye, men mere betraktet det lystige selskapet, kanskje fordi hun ikke drakk så mye som de andre. Hun kom tilbake, delte ut en flaske til hver, og ga tilbake alle vekslepengene. Han kikket på henne og spurte om ikke også hun trengte noe – hun bare ristet på hodet, og satte seg rolig tilbake der hun hadde sittet. Festelighetene hadde nådd en topp, og en oppbruddsstemning begynte så smått å manifestere seg. Den tause ble med et ikke så taus lenger, hun ville at han skulle komme og sette seg ved siden av henne. Hun var liten og mager, med håret satt opp i en knute i nakken. Ikke en han ville falle for sånn umiddelbart, men hadde en udefinerbar sjarm med en sorgmunter tristess som sendte lange skygger inn i sjelen, og skapte en slags underbevisst magisk tiltrekning han ikke klarte å finne ut av der og da, og med et smil som brakte magien frem i lyset. Men det var ikke mer enn det – han syntes kanskje tvert om at hun viste litt for stor iver i å skape en relasjon, og han hadde ikke hatt den fjerneste baktanke med å reise til Thailand for å finne seg en kvinne, på noen som helst måte, det var noe han var bevisst på i forkant, og hadde ganske klare tanker om – så hadde de skiltes der og da er det langt fra sikkert at de noen gang hadde møttes igjen, om ikke helt tilfeldig. Det svinset et par andre damer rundt i nærheten, som han visste med overveldende sikkerhet at han ikke ville drømme om å ha noe som helst med å gjøre, uansett. Men denne damen virket ikke lett å bli kvitt. Hun ga uttrykk for at hun ønsket å følge ham til hotellet, og være sammen med. Han ga klart uttrykk for at han ikke ønsket selskap, og at han ikke var ute etter å kjøpe sex. Men hun svarte med en troskyldig mine; «Nei, nei, ikke selge sex.» Han ga seg ikke, og hun var heller ikke av den typen som ga seg så lett. Tilslutt ble han lei av det hele, og sa ganske brysk; «go away», og nermest prøvde å jage henne unna. Men en kvinne av hennes støpning, som hadde satt seg noe i hodet lot seg ikke lett intimidere – kanskje han også syntes å ha vært for streng og avvisende, følte en slags anger og skyldfølelse, og ga etter. De trasket sammen den ikke alt for lange strekningen tilbake til Seaview, han låste seg inn sidegangen, opp trappen og inn på det ikke alt for innbydende rommet, som åpenbart ikke var noe uvanlig syn, og ble heller ikke kommentert nærmere. Han var nok mer beruset enn han var klar over, og påkjenningene etter to døgn uten søvn lå nok lagret i systemet selv om det var overstimulert og dopet ned av all alkoholen, så han sluknet temmelig fort. Da han endelig våknet av en tung og drømmeløs søvn sto den magre lille kvinnen trofast og med et troskyldig, men ellers uttrykksløst ansikt, ved den lille kommoden med speilet. Han hadde nok sovet tungt og urolig, for alle pengene hadde ligget strødd ut over hele sengen, kunne hun fortelle – men hun hadde plukket opp og samlet sammen hver eneste seddel og mynt, og lagt dem pent i en haug på kommoden. De smilte litt usikkert til hverandre – han oiet seg over at han kanskje var litt full kvelden i forveien, og takket for at hun hadde tatt vare på ham og pengene. Hun smilte sitt litt underfundige smil og minte ham på det opplagte; at hun kunne ha tatt alle pengene og forsvunnet. Og fortsatte – var det med en liten sarkasme? - «we have sex last night». Han oiet seg igjen, men repliserte; «you say you don,t sell sex.» Han husket det nå, at det hadde skjedd noe før han sluknet. Hun hadde ikke lagt der som en stiv stokk, men vært så god å ha inntil seg, så mykt hår - og han som hadde innbilt seg at sånt svart hår var litt tykt og stritt – det var alt for mange år siden han hadde ligget inntil en kvinne. «You take money for the fucking?» «I don,t sell sex», sa hun kort. «So why we have sex? - spurte han før han fikk tenkt seg om. «You want to have», kom det med et snev at et smil, som om han var dum. Og hun la fort til; « I no take money, I no like.» Om hun spilte forurettet var det mesterlig utført, for det virket ekte, og med en stemme som kom rett fra hjertet. Den lille bemerket sine observasjoner fra min rundhåndethet med spanderbuksene godt trukket helt opp i armhulene forrige kvelden - for lettere tilgang til satangen - og damene som hadde snoket til seg personlige fordeler under sine turer til seven, som de bare sa, hadde lurt meg for vekslepenger. «I no like», la hun til igjen. Han skjønte fort at hennes engelske ordforråd var temmelig begrenset, fikk lady til å høres ut som lilly, at det var nok av slike damer som stadig prøvde å snike til se så fort anledningen bød seg, og særlig fra slike som meg. Det var tydelig at han var et nytt og ferskt tilskudd i turistforeningen, som det nærmest var helligbrøde ikke å prøve seg på. «Ja,» innrømte han, «det er første gang jeg er i Thailand, kom i går kveld ikke lenge før jeg traff deg.» De prøvde å finne ut av navnene til hverandre, og stedsbestemme hvor han kom fra i verden. Hun var allerede dusjet og nysminket – han tok seg en rask omgang på baderommet, og så gikk de ut og spiste. De sov ikke flere netter sammen nå, men de møttes. Av: Sigur Syvertsen

Han sægget avsted langs gate-way,en, i køfart, så ubarmhjertig tidlig på morgenen, at stemningen i den teppelagte korridoren var som blant en forsamling kirkegjengere som paraderte i sakte andektig ettertenksomhet langs benkeradene, og prøvde å gjenvinne full bevissthet etter monotonien i en søvndyssende søndagspreken. Den vanlige lave summingen av stemmer blant forventningsfulle ombordstigende flypassasjerer, utløst av at alle enerverende prosedyrer og kjedsommelig venting var over, og en endelig var på vei mot reisemålet, var langt på vei fraværende, da søvnrytmen til folk flest vanligvis fortsatt befant seg i REM-fasen på denne tiden av døgnet. Selv var han vant til å lide i stillhet, med en nesten livslang historie med sykdom og søvnproblemer, selv om en aldri vennet seg helt til det, var denne dagen ekstra utmattende. Charterselskapet hadde av en eller annen grunn bestemt at denne avgangen skulle gå på et så ukristelig tidspunkt at han måtte ta et sent tog til Gardermoen, og overnatte på flyplassen for i det hele tatt å rekke flyet. Etter å ha skjønt at for å få noen timer med søvn i det hele tatt trengtes det kunstig stimulanse, rakk han det siste åpne stedet som solgte alkohol, og kjøpte en helflaske med rødvin som han nesten måtte bælme før de stengte. Dette skapte bare irritasjoner i nervesystemet og en ilsk mage, og gjorde situasjonen sansynligvis bare værre. Så natten ble mest en plagsom affære – og selv om benken han fant å ligge på var rimelig behagelig ble det ikke ett eneste minutt med kvalitativ søvn. Men nå var også han på vei mot noe som skulle bli den mest bemerkelsesverdige reise han noen sinne hadde foretatt seg – og om han kunne ha sett fremtiden i en magisk krystallkule burde han sansynligvis ikke tatt det siste steget inn i den jet-drevne metallkonstruksjonen som skulle føre ham til en tilværelse som ville komme til å prege resten av livet hans. Inne i flykabinen var prosedyren det samme organiserte kaoset en var vant med fra alle lignende utflukter. Folk slepte og bar med seg diverse kolli som var av godkjent størrelse og vekt til å stues opp i bagasjehyller eller stappes under setet. Han hadde kun en bag og en skulderveske, siden ryggsekken måtte sendes som spesialbagasje. Vektmessig var det ikke så mye. Selv for en tre ukers tur var det pakket lett, og kun det aller nødvendigste, for han visste at et varmere klima enn det vante ventet, og ingen grunn til å drasse på unødvendige plagg. Han trådte inn på plassen sin for å slippe forbi rekken av passasjerer som stresset og halte med seg det dobbelte av det de trolig kom til å få bruk for, og slengte sitt oppi hyllen i en rask bevegelse, og dumpet ned i setet, mens mange rundt orget og styrte; opp og ned, ut og inn, for å få bagasjekabalen til å gå opp, med veiledning fra kabinpersonalet, mens svetteperler viste seg på neseryggene. Hadde de ikke fått søvnen ut av øynene før, var de ihvertfall våkne nå. Noen hadde enda ikke klart å finne de riktige plassene sine, mens morgengretne unger skrek allerede. Da alt så ut til å være forskriftsmessig klarert og i orden, folk hadde funnet seg tilrette i sine respektive stoler, bagasjehyllene lukket, senket roen seg på ny. En tilsynelatende ro, ladet med ventetidens og forventningenes lettere rastløshet, som folk prøvde å skjule så godt de kunne, ved utveksling av lavmælte banaliteter, lot som de var opptatt av å undersøke innholdet i lektyren som var stappet ned i lommene i seteryggene. Mens de som måtte lide av en smule flyangst snakket støyende, og lo av sine egne platte vittigheter. Han selv var så dødstrøtt at han egentlig var likeglad med hele situasjonen, og hadde inntatt en stilling som om han kunne sovne når det skulle være. Kun en annen satt nesten unaturlig rolig litt lenger fremme, og han tenkte; «enda en.» Det luktet flybensin inne i kabinen, og det begynte å komme damp ut av ventilene når den kunstige luften ble satt på, og laget kondens i den varmere luften – som skapte en nesten trollsk stemning. Kabincrewet foretok sine magiske ritualer, mens flyet begynte å takse, og med sine besvergelser påkalle gudenes beskyttelse om uhellet skulle være ute, og hell og lykke på ferden. Selv om han skjønte at dette ritualet ble oppfattet av reisende å være av symbolsk karrakter tok han det alltid til seg, for han var mere realist enn overtroisk. Alt dette hadde muligens motsatt virkning på den følelsesmessig overkontrollerte passasjeren like forran, for mens flyet hadde fått klarsignal og var på veg til take-off fikk han fullstendig panikk, klamret seg fast til armlenene og ropte at han ville av. Det viste seg at mannen, med et arabisk utseende, var ute på sin aller første flytur, og rykket i sikkerhetsselen. Cabin-crewet kom styrtende til, som sammen med venner og medpassasjerer prøvde å roe stakkaren. Han var fanget i sin egen skrekk, ropte, sansynligvis til Allah, og ville fortsatt av mens flyet var i ferd med å stige. Det tok alle hjelpende tilstedeværende alt av ro og overtalelse for å overbevise den hysteriske mannen om at det ikke var noe å uroe seg for og at det hele kom til å gå bra. Da maskinen var i marsjfart slapp heldigvis angsten, og han beholdt fatningen resten av turen. Selv om han var dødstrøtt var det umulig å finne en stilling der han kunne døse av, og innså at denne lange turen kom til å bli litt av en prøvelse. Tankene begynte å kretse omkring grunnen til at han i det hele tatt hadde valgt å reise til denne fremmede og eksotisk delen av verden, der slanger, skorpioner, malaria, denguefeber, japansk encefalitt, og en rekke andre farer og sykdommer lurte. Helt andre ting enn de han hadde trengt å bekymre seg for på andre reisemål. Han hadde investert i en Lonely Planet, som var lest ganske grundig når det gjaldt alt av farer som måtte lure, enten forårsaket av mennesker, dyr eller insekter, og tatt alt av foreskrevne reisemedisinske foranstaltninger. Ellers følte han ikke å ha blitt noe klokere, hverken på den ene eller andre måten. Han var usikker på om han skulle engste seg eller la være, men uvissheten hadde også en pirrende effekt, enten den var bevisst eller ikke. Nattlige innbrudd på rommet mens en lå og sov på spanske charterhotell hadde mistet spenningsmomentet, og Hellas var stortsett ei tørr steinrøys med forvitrede antikke bygninger, som selv med historiske linjer til dagens tenkning, filosofi og demokrati – men med dårlige strender – hadde mistet mye av sin attraktive sjarm. Bulgaria hadde forsåvidt sine interessante sider, og Tyrkia, den delen han hadde besøkt, med sine basarer, raki, et sekulært muslimsk land med visse utfordringer, men utrolig gjestfritt, og med sin eldgamle historie, lå i allefall i Asia. Om han hadde trodd på skjebnen var det nok den som var klar for ham, eller han som var klar for skjebnen. I ettertid så han at han søkte noe han enda ikke var klar over, som var langt større enn både skjebnen og ham selv, og at Lonely Planet var ganske bortkastet lesning, iallefall i forhold til slik han skulle komme til å bli kjent med Thailand. Men slik ble det vel med en kommersiell reiseguide som sendte velbeslåtte profesjonelle globetrottere rundt til diverse større og mindre overnattingsfasiliteter og severdigheter, men allikevel fulgte den vante turistløypa, selv om de overnattet på de mest nedslitte gjestehus og billigste motellene de kom over, i byer ingen hadde hørt om, og sansynligvis heller aldri kom til å besøke, laget en overflatisk beskrivelse av beste reiserute, og hele sulamitten, som i beste fall klarte å lure en smarting eller to dit fordi en trodde det vil bli en sensasjon å fortelle andre at en hadde vært i en avkrok som en neppe ville innrømme var verdt hele besøket, og derved forlede den ærede leser til å sitte igjen med følelsen av virkelig å ha opplevd det genuine Thailand, skjønt noe andre ikke har skjønt, og opplevd ting andre bare kunne drømme om. Det begynte å lukte mat og kaffe, og et måltid var noe han så frem til, for han begynte å bli ganske sulten. Flymaten var også et eget kapittel – en særegen kategori fødevarer en ikke fikk servert noen andre steder enn når en oppholdt seg i underkant av en kilometer over jordens overflate. En sensasjon in se, som gjorde en flyreise eksotisk i seg selv. Derfor gledet han seg alltid til dette måltidet, for å oppleve hva den arme produsenten hadde klart å røre isammen, på et bunnskrapt budsjett, samtidig som det skulle både smake og se ut som vanlig mat. Som regel var den både salt og søt nok, det var bare kvaliteten på konsistensen og smaksopplevelsen som helhet som var det store spenningsmomentet – mett ble man uansett. Og det værste var at man følte man fråtset – smurte overdådig med smør på rundstykkene med tykke ostekladder, og guffet det hele i seg, sammen med resten av hva det nå måtte være, med stort velbehag. Salater, kjeks og kakestykker – hele menyen. Og syltetøyet ville en neppe gjettet opphavet til om det ikke var trykket et bilde av det bæret det skulle være basert på utenpå den lille boksen. Henrivende. Og kaffen fikk en ofte servert sammen med maten, slik at den sto og ble kald. For å drikke kaffe til en middagsrett var uhørt, selv i så stor høyde. Og det var sjokkerende å se hvor utrolig mange liter kaffe som ble til overs, og gikk rett i flytoalettet. Han hadde utarbeidet sin egen teori om at jo værre og mer outrert flymaten var jo mere vellykket hadde den vært – da kunne en iallefall sitte fornøyd og tilfredsstilt over at en aldri hadde følt seg så mett av så mange tomme kallorier, dyttet i seg på så kort tid, på en så klossete og primitiv måte. Ofte med en unik smaksopplevelse, fra ikke helt identifiserbare råvarer. Hva kunne bli bedre? - om det ikke var matblanding rett fra en tube, med riktig sammensetning av næringsstoffer, slik astronautene får det servert – men så er jo de også litt mere far out. Det var da han kom på det; herregud – han satt jo med lomma full av hasj, så og si. Dagen før han skulle reise hadde han tilfeldigvis truffet en gammel venn fra de glade ungdomsårene - fortalt om sin forestående reise til eksotiske reisemål, og selvfølgelig måtte han få med seg noe å røyke på – selv om han for lengst egentlig hadde sluttet med slike substanser, bortsett fra helt unntaksvis, om det falt seg slik i spesielle anledninger – og også som en forsinket påskjønnelse over at han ikke hadde tystet på vedkommende, da han helt tilbake i tenårene hadde blitt tauet av politiet, og som kunne ha medført at denne vennen hadde måttet sone en fengselsstraff. Denne hadde selv vært en trofast pusher i alle år etter. Så nå satt han der med fire gram svart hasj, stuet bort et eller annet sted, som han nesten hadde glemt. En kunne liksom ikke si neitakk til 4g med svartkrutt. Men nå begynte han å få noia for alt en kunne bli paranoid av. Flyet skulle snart mellomlande i Abu Dhabi, men det var nok ikke det værste. Sansynligvis var det for tidlig for snifferdogsene på Gardermoen, mye galt kunne ha skjedd allerede. Hva i helsike var vitsen med å dra de greiene med seg, og til Thailand. Han hadde hørt om de strenge straffene for denslags om en ble tatt med noe sånt der. Hjernekjemien hans hadde aldri helt vært på godfot med denne substansen, men det var så lenge siden at han hadde egentlig glemt litt hvordan det var. Han kunne sikkert skylle det ned i dassen, der den ville løse seg opp i all kaffen, og ingen ville kunne spore det tilbake til ham uansett. Men så var det det med at han var helt i bakleksa på søvn, og kanskje det kunne ha en gunstig effekt i så måte. Han fant frem biten, puttet den i munnen og tygde frenetisk. Det smakte stramt, og hadde gjordt seg med et glass cognac avec, men flyet var i ferd med å gå inn for landing i Emiratet, og hadde knapt fått tygd ferdig før det stoppet. Han hadde i hine hårde dager gjordt noe lignende da han ble stoppet av politiet i bil, og måtte blåse i alkometer. Filteret i alkometeret ble grønt, noe polisen aldri hadde sett før, og de var heldigvis heller ikke erfarne nok til å skjønne sammenhengen. Gjennom den thailandske tollen ville han ihvertfall ikke ta med seg dette. Fire gram cannabis er en god dose å tygge i seg, og mer enn en god dose for en som ikke har befattet seg med stoffet på lange tider. Det skulle være et kortere stopp, på ca. 1 time. Flyplassen i Abu Dhabi er et ganske flott byggverk, med sin typiske arabiske arkitektur, med en stor kuppel i midten, som var et fantastisk skue dekorert av et tusentalls biter med glassmosaikk som reflekterte den skinnende opplyste hallen på en spektakulær måte. Når en inntar slike ting oralt tar det en god stund før det begynner å virke, og en 5 – 10 minutter før ombordstigningen slo det hele til med full styrke. Glasskuppelen begynte å lyse i farger som ikke hadde vært der tidligere, og folk og hele scenariet begynte å vri seg i vinkler som fikk ham til å føle seg lettere psykotisk, og en mild angst grep tak i ham ved opplevelsen av å få oppmerksomheten rettet mot seg fra samtlige reisende, der han satt med et fårete flir, med følelsen av ikke å ville klare å gjøre skikkelig rede for seg om han hadde blitt tilsnakket, selv om han visste at ingen tok noen spesiell notis av ham i det hele tatt, og at han ville ha taklet hvem som helst. Men han var allikevel glad for at de ble kalt tilbake til flyet, og fløt avsted som ånden i Alladins lampe og inn i den, og ramlet ned på sin tilmålte sitteplass – selv om han heller ville ha valgt den skinnende flyplassen en stund til, i stedet for å sitte og se inn i ryggen på et flysete. Han seg inn i en halvvåken døs, svevde ut og inn av den, resten av turen, og ble sittende nesten som paralysert med øyne som smale sprekker. Han så at flyvertinnene ga ham lengere øyekast enn det som var vanlig når de strenet forbi i midtgangen, men han ga blaffen, for han visste at de ikke kom til å foreta seg noe som helst samme hva de tenkte, så lenge han satt pent og rolig i stolen og ikke foretok seg noe ureglementert – noe han visste han ikke kom til å gjøre. Var helst alkoholen som fikk folk til å klikke. Det var i prinsippet ikke noe annerledes enn å ha tatt seg en litt heftig sovepille. Det ble servert enda et måltid, og etterhvert klarnet han til, og da flyet landet på Don Mueang var han på bakken igjen, bokstavlig talt. Av: Sigur Syvertsen

For meg som ikke er så veldig mye oppe i «jungelen» som noen kaller det så er det en ganske god følelse å være her. Man får en følelse av å bli satt tilbake noen tiår tidsmessig. Folkene her er utrolig avslappet og det ser ut til at tiden ikke opptar dem noe spesielt. Tenker at det kanskje er her begrepet «thai-time» oppstod. Det er ikke noe jag og stress. Folk sitter å prater, de ler mye og ofte, noen ligger i hengekøyer å slapper av, eller deltar i praten. (å le på thai er "hoara" ("hoala") og å ligge er "nåån", legg deg "nåån didi". På den litt gjørmete og hullete grusveien passerer noen bønner med noen bøfler. Det går ikke fort, det ville være å overdrive. De vinker og smiler, veksler noen ord og vandrer videre. Veg på thai, "tang" eller "tennon" og grus er "dinn". Mye av bygningene på gårdstunet er noe falleferdige, faller de snart? En hel masse skrot er lagret der under takene som henger farefullt på midten. Det er ingen vegger, bare noen staver som holder dem oppe. Her er nok av bikkjer, det er noe overbefolket tenker jeg, men tror jeg er ganske alene om den tanken. Høns og kyllinger ser jeg omtrent overalt, små, små kyllinger som piper og nærmest går i åttetall rundt føttene mine. (Hus på thai er "baan" og bor du på et hotell bor du på et "rong rem". "Rong" betyr vel stor bygning, så er det en stor bygning begynner navnet ofte på "rong", f.eks. sykehus - "rong payaban", skole - "rong rien", fabrikk - "rongnan" og altså hotell - "rong rem". Hund på thai er "mææ" og kylling er "gay", så vet du det). Det er en del jordbruksmaskiner her, jeg minnes å ha sett noe lignende på museum, er de i bruk? Det vet jeg fint lite om, men det skulle ikke forundre meg. Det er griser innegjerdet her. Jeg hører nøffingen og grynting på god avstand. Det er noe lukt her kan man si. Dårlig lukt, eller «stank» som jeg sier er «meen» på thai. God lukt er «hååm», ja så vet du det også. Det med lukten er noe jeg holder for meg selv, ja vi har da jordbruk i Norge også, så her er det nok meg det ganske sikkert er noe feil med. De eldre er noe overtallige her (gammel dame på thai er «phu jing G» og veldig gammel er «G-leeo" eller "G makmak», gammel mann er «phu chai G»). Ungdommene er vel dratt inn til byen, eller kanskje til Bangkok, ja eller det som verre er med sine gjøremål. De eldste er så skrukkete i huden som jeg aldri har sett før. Det vitner om en lang arbeidskarriere, antakelig med å utnytte jorden for det som den kan gi (arbeid på thai er «tam gnan», og jobber du på fabrikk så jobber du på en «rog-ngnan». "Tam" er mye brukt, det beyr å gjøre. Hva gjør du? Tam aray ju" eller bare "tam aray", å lage noe er også "tam", f.eks. lage mat, "tam ahan", lage frokost, "tam ahan chao"). Det kan virke som om noen av de eldre aldri har sett en farang før, det er kanskje noe de har hørt om fra byene lengre sør, men det kan hende jeg tar feil også, det er bare en anelse som slår meg. De vil gjerne ta litt på meg, som om jeg er fra en annen planet, noen vil ha en klem, det er jo litt rart, for thaiene gir jo ikke klemmer, ja sånn i sin alminnelighet. Men, når noen ber om en, ja så får de en, og det blir mye latter og noen til og med klapper (klem på thai er "gååd" og suss er "djupp djupp (det siste fikk dem ikke). Noen 4G dekning har jeg ikke sett. Men, ikke så langt, i retning byen, ja så begynner det å bli tegn til dekning og du føler deg ikke så «hjelpeløs» lengre. 2 dager uten nett kan være i overkant slitsomt for folk som er vant til å holde tlf i hånden 24/7, ja da tenker jeg ikke spesielt på meg, selv om jeg kan være noe avhengig til tider jeg også (telefon på thai er «tolasapp» og siden ordet for telefon og tv ligner så tar vi med det også, det er «tolatatt»). Det kan fort bli litt kjedelig i lengden, det må jeg nok innrømme. Men erfaringen er veldig god å ta med. Disse menneskene HAR en livsglede som man overholde ikke kan se av folkene i byene som stresser hit og dit i et voldsomt tempo. Jeg vil tro at veldig mange her er forholdsvis fattige mennesker (antakelig lutfattige), men de virker utrolig lykkelige. (Jeg er lykkelig på thai, "pom mi kwam sook", er du lykkelig, "cun mi kwam sook may", å være lykkelig "mi kwam sook", noen sier "suuk" andre "sook", kanskje dialekt, hvem vet.) Men nå er turen over og det er på tide å vandre sørover, til mer siviliserte strøk, til jag og mas og til mennesker som ikke smiler fult så mye. Men, jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer tilbake om ikke så fryktelig lenge (om kjærringa får det som hun vil). ​ 📍Amphur Mancha Khiri – Djangwat Khon Kaen, sørvest for Khon Kaen by. Fakta Isan (thai: อีสาน, også romanisert som Isaan, Issan og Esarn) er et navn på hele det nordøstlige Thailand. Det ligger på Khoratplatået og er omgitt av Mekong-floden i nord og øst (på den andre siden av Mekong ligger Laos), og mot sør av Kambodsja. Mot vest, vest for Phetchabunfjellene, er det det nordlige og sentrale Thailand. Hovedspråket i området er isan (som er svært nært beslektet med laotisk og også thai), men thai er også utbredt og snakkes av de fleste siden det er undervisningsspråk i skolevesenet. I de sørlige områder tales også khmer. Stordelen av befolkningen er av laotisk etnisitet. Av Knut Johansen

Da er jeg så heldig å ha hatt besøk i min lille village. Det er nok min beste venn, ingen tvil om det. Jeg har jo veldig mange bestevenner, men denne karen er på topp i vennehierarkiet. Det er i grunn mange hyggelige folk fra «plankebyen», en litt underlig dialekt selvsagt, men de er «likanes» folk uansett. Venn på Thai - "pijønn". Beste venn - "pijønn rakk (lakk)", samme som i "pom rakk con" - jeg elsker deg, eller på Isan, bestevenn"moo hæk".. Det blir en måned litt utenom det vanlige for meg, en god del vandring både til bens og på to hjul. Min venn er som meg, liker å utforske ting. Det er nok litt morsomt å se på, der vi side om side rusler av gårde. Assosiasjoner til «Hellan og Halvan» er absolutt til stede, og da er det høydeforskjellen jeg tenker på. Jeg kjenner et snev av nakkesleng når jeg titter opp på han der han ruver 198 over bakken. Han er et populært innslag blant damene, det ropes fra de få barene som er i området, hello you sexy man, hello you handsom man, welcome. Jeg roper «da bååd may», som på thai betyr «er du blind», og de ler godt. Uansett, han enser dem ikke, men vandrer videre, men ikke helt fritt for at han er litt stolt, vell vitende om at speilbildet fra i morges antakelig ikke var blitt nevneverdig forandret. Uansett så er det ikke så farlig, damene her ute, utenfor den «forhatte» byen er ikke noe å skrive hjem om. Speil på thai er «gadjok». Å være blind - "da båd". Øyne - "da". Briller - "wen da" og solbriller - "wen da gann seng dæd". Vi finner en liten kneip, ja, jeg er for så vidt kjent der fra før, jeg må jo introdusere min venn. «Sawadii khaa, sabaidii may» ropes det fra damene, hallo, går det bra. Min venn blir fort midtpunktet der inne, en fremmed, noe nytt, ja det er alltid koselig med noe nytt, en norsk mann som de kan utspørre, uvitende om at det aldeles ikke er noen førstereisgutt jeg har brakt inn i deres lille gesjeft, nei så langt der i fra. «Madjag ti næi», spør de han. Han ser dumt på meg, og jeg bistår, ja for til tross for at han ikke er noen «skårunge» er han ikke veldig flink med thai språk. Og, med hensyn til språk, disse jentene har nok ikke slitt skolebenken, så noen språkeksperter i engelsk snakker vi i alle fall ikke om. «Madjag ti næi», hvor kommer du fra, visker jeg til min venn. Min venn tar det veldig fort. «Madjag Norway», og han returnerer spørsmålet, «madjag ti næi», og jentene gliser og viser at det godt kan mangle noen tenner her og der uten at de bryr seg så mye, for de synes at det begynner å bli veldig koselig. Tann på thai er «fenn» og å pusse tennene er på thai å «bang fenn» og da tar vi like gjerne med tannkrem som er «ja si fenn». Det skal selvsagt spørres om både det ene og det andre før min venn er hundre prosent godtatt. For eksempel, hvor gammel er du? «Aju tau ray», på thai. Min venn sier sin alder, og jenta sier, «gåhåk» løgn, «båjaak si sia løøy» som betyr, I do not believe, på Isan. Du ser så ung ut sier dem. Vi ler godt, begge to, for det er faktisk ganske morsomt å følge spillets gang. Å le, eller latter på thai- «hoalå» ("hoara"). En av jentene blir litt vell innpåsliten, min venn trekker litt på pannen, og da vet jeg, det er litt for mye av det gode (han visker til meg, OMG). Jeg ser på jenta, jeg sier «mije manam» som på Isan betyr, kona er med (parlanja/panraja madÅy på thai). Ja, Isan språk er veldig vanlig her, da veldig mange her kommer fra de trakter. Uansett, jenta skvetter opp i en fart, for noen konflikt med en manns kone er ikke ønskelig. Nå var det nok sånn at dette med at kona var med nok kan sies var en «hvit» løgn, noe for så vidt thaiene er veldig flinke til å bruke selv, ja opptil flere ganger om dagen, så vi har ikke så veldig dårlig samvittighet. Løgn på thai er «gåhåk» og ikke løgn blir da «may gåhåk». På Isan er løgn «kittua» og ikke løgn «bånn kittua», ja for de som har interesse av å vite det da. I denne lille kneipa, er det som sagt min venn som får størst oppmerksomhet. Jeg er jo godt kjent der fra før, så det er alltid godt med noe nytt. Nå skal det i sannhet sies at det er veldig mye å fylle dagene med her, men en godt kneip, en stamplass å slappe litt av med en øl er veldig godt å ha. Mat må man også ha, og min venn liker å spise «standsmessig», han er litt fin på det, folk fra de trakter er jo kjent for det, ikke som meg, som nærmest er vokst opp under fiskehjellene i Lofoten. Jeg anbefaler min favorittrestaurant. Men før vi kommer så langt ringer min kone, «cun ju thinæi», sier hun, hvor er du. Jeg sier som sant er, vi er på tur for å spise. «BATITÅÅ» utroper hun, herregud på Isan, UTEN MEG. Ja, er det mat på tur, så er thaier nr 1 i køen, så vet du det. Tja, sier jeg, min venn er sulten, så tenkte å spise på vår favorittrestaurant. Det blir litt stille, så sier hun, «cun rakk pom may», elsker du meg. Ja, sier jeg, «pom rakk cun maaak», jeg elsker deg så mye. «Dii tii sott sam rapp con», sier hun, som betyr, «det er best for deg». «Pom hio mak, tirakk», Jeg er så sulten kjære. Det skal i sannhet sies at thaidamer ER konstant sulten, så da ble det 4 gjester på vår restaurant, min venn og våre koner, og det er selvsagt bare koselig. Det blir en del utflukter, både til kjente og mindre kjente plasser. Blant annet tar vi turen til Hat Sai Kaew (cao), «den hvite stranden». "Hat" for strand, "sai" for sant og "kaew/cao" for hvit. Eller, militærstranden som den også kalles. Strand på thai er «thalei» eller "hat(d)" og hav er «nam thalei». Så når mange condocomplex heter View Talay så betyr det altså utsikt mot stranden! Her må man betale et lite beløp for å slippe inn på området, thaier betaler 30 bath og faranger 80 bath (mener jeg å huske). Her er det rent og pent, og man får alt man trenger der. Stranden er meget fint. Kjøreturen tok vel en liten halvtime sør for Pattaya, ikke langt det vel. Det er i grunnen veldig mange ting man kan finne på rundt om i distriktet, og for så vidt inne i byen også, men er ikke så glad i trafikken, her kjøres det hardt og man må absolutt være våken. Unger i 12 års alderen kjører som gale med åpen skoleuniform, steiler og ser ut til å ha det svært så morsom, helt til det veldig ofte går galt, dessverre. Et år på thai er «nung bii». Så er du 50 år så er du altså «hæ zip bii», men er du 12 år eller under 12 så er du ikke «bii» men «kwap». Når du er 12 år lever du ditt siste år som «kwap», eller som barn, altså «zip song kwap. Når min kone oppfører seg barnslig (ofte) sier jeg «kwap» til henne, men hun tar det med et smil. Nå er dette snart to år siden så nå er det snart klar for reprise 😀 AV: Knut Johansen

Det er mange pene hus i denne villagen. Så vidt jeg vet er det bare to nordmenn her. Ja og så er det faktisk en fra Færøyene her og en svenske. Men absolutt majoritet tyskere og franskmenn. Det bor faktisk en god del thaier her også, om de eier eller leier, det vet jeg fint lite om. Men, som det er skrevet om, opp og ned og i mente, thaier er ikke av de mest ryddigste av seg. Jeg er gift med ei, så det kan jeg skrive under på. Men, det skal de ha, her i villagen ER det faktisk ryddig. (Å rydde på thai er «reb roy») Det er faktisk veldig rent også. Søppel har jeg faktisk ikke sett så her har thaiene gjort alle odds til skamme (søppel på thai er «kajja» og søppelbøtte er « tang kajja», og når vi sier «drittfolk» så sier de det samme, «kajja sang com»- drittfolk!). Kanskje de har gått i lære hos min gode venn «færøyingen», for han skrubber og koster noe voldsomt. Han er NØYE, og hisser seg opp over det minste støvkorn. Det eneste som skiller thaiene vesentlig fra «resten» av befolkningen her er døgnrytmen og ikke minst lydnivået, det kan høres ille ut, men det går seg til, du blir veldig fort vant til å høre det klirre i ølflasker og musikk nattestid, og ikke så sjelden så hører man at noen av dem har jobbet seg litt vel langt ned i «sang som» flasken. Må bare innrømme at det er litt sånn «krydder» i tilværelsen. (Flaske på thai er «kwat», glass er «gEEo». En strikkalapp under glasset er en «ti rong gEEo», de er nyttige, ellers drypper det hele tiden. «LEO nung kwat», en flaske LEO, greit å kunne si. «LEO song kwat», to flasker LEO. En leo og et glass med isbiter - «LEO nung kwat, nung gEEo (leh) nam keng». En bakdel med å bo i hus kan være når det regner. I Thailand kan regnet bli ganske intenst, så intenst at jeg nesten ikke ville vært det foruten, det er liksom en severdighet, en nytelse, og når det regner så mye som det faktisk gjør så hender det at det renner litt inn på platten her. (Regn på thai er «fon dåg(k)», lyn er «faa lepp» og torden er «faa long», så vet du det). Går man mer inn i materien og vil sammenligne vanlige norske hus med disse «townhouse» så finner man fort flere ulikheter. Det er ingen entrè i disse husene, heller ikke noe vindfang. Her er du i stua fra første steg inn døra. Innredninger varierer litt, noen har veldig pene kjøkkenskap og kjøkkenbenk med stekeovn etc. Andre har disse benkene som er bygd av «snekkern», thaistyle. Den kan enten være støpt i betong eller bygd i annet materiale. Den jeg har er ganske stilig, den er bygd i noe som ligner marmor, og skapdører ser ut til å være fabrikkbygde elementer som marmoren er tilpasset eller kanskje motsatt. Benkeplaten er samma greia. Badene har vel det som trenges, men også der er innredningen litt sånn hjemmesnekret, men ikke for det, det er meget vakkert. Det meste fungerer greit, og om ikke så er det bare å tilpasse seg (Rom på thai «hång», bad på thai er «hång nam», kjøkken «hång kloa», stue «hång rapp keek» (dalende «e») og til slutt soverom «hång nåån» der «nåån» er å ligge (kjærringas favoritthobby). Det er murvegger rund SAMTLIGE hus og ALLE har port. Høyden er vel sånn ca 2 -2,5 meter hos de fleste. Noen har pigger på toppen av murene andre har glass-skår. Ja, her vil de ikke ha noen «jævler» på feil side, de skal i alle fall få det tøft med å klare jobben. For meg ser det litt unødvendig ut, man føler seg litt «fengslet» mellom murene. Våre murer er ganske pene, så det går helt fint når man blir vant til det. Porten har samme høyde som resten, og den er tung. Man kan spekulere på om det kan være nødvendig med all denne sikkerheten. Samtlige vinduer og dører her har stålgitter. OG, det er tykt hengelås på alle gitterdørene. Det er nemlig to dører inn, en dør som bare er et stålgitter og så en vanlig dør innenfor der. I mitt første møte med villagen hadde jeg en anelse av «alcatraz». Klarer jeg å rømme? 😊 I tillegg så er det security som stopper all trafikk inn og ut av villagen. Jeg skal ikke påstå at de er overkvalifisert til jobben, snarere tvert om. Det jeg prøver å si er at jeg ikke føler meg spesielt trygg pga dem. To av dem er forresten ikke så verst å se på heller, damene ser ikke ut til å være passert 25, så det er neppe noen «pittbuller» vi snakker om her. De hilser og smiler pent hver gang jeg passerer, men når min kone er med er de noe mer reserverte. Så her er vi altså veldig trygge. Vakre security, stålporter på vær eiendom og 1 til 4 «dobbermann» pr husstand 😊 Ja, og tillegg er det kamera i hver eneste soi, de sitter nok å glor på skjermen(Å se på skjermen er på thai «do tolatatt», «tolatatt» - TV). En ting jeg syntes var litt rart, og som jeg aldri har opplevd før er det som måtte gjøres et par dager etter at vi flyttet inn her. Det kom noen folk som skulle spraye ned eiendommen for insekter, maur etc. Ja, jeg trodde nå de skulle spraye her på utsiden, men tok jeg feil. De så på noen skruer på flisene rundt omkring, både inne og ute. Men, de var visst ikke aktuell å gjøre noe med, for de kom med slagbor og boret flere nye hull både inne og ute. Enhver innsigelse var nytteløs. De bare borra og borra og ikke på noen mindre synlige plasser, neeeeeeida, helst der hullene var mest til sjenanse og irritasjon. Så kom dem med slanger og ved hjelp av kompressor sprøytet de noe hvitt pulver i grunnen. Jaja, og vel ferdig så tetta de hullene med noe fugemasse som selvsagt hadde en helt annen farge enn den som var fra før. Det positive er jo at vi har ikke sett en maur etter det. Det setter jo ting i litt perspektiv også da. Finner jeg en innsekt som jeg ikke vil ha inne så må jeg IKKE drepe den, for DET liker Buddha svært dårlig, jeg må nok pent slippe den ut (helst dulle litt med den først). Men å drepe en milliard på en gang er ganske ok 😊 (Innsekt på thai er «maleng», og å drepe er å «khaa»). Dette med at de boret nye hull og ikke brukte de som allerede var der ble meg fortalt at det var fordi de hullene tilhørte noen andre, så de kunne ikke brukes 😊. På vår eiendom har vi også en liten dam, dvs den er vel ca 1,5kvm. Det er noen småfisk der (2 cm), faktisk så mange at de svømmer i steam (fisk - "plææ") Om kveldene har vi 3 padder her også, de holder et helvettes læven. Nesten som når damene har dameparty, ja, da vet du ca lydnivå (padde - "Kææng kååk(g)"). Den ene forsvant her om dagen, jeg mistenker han karen fra Færøyene for å ha stjålet den, hans kone er nemlig spillegal. Det er nemlig noe på paddenes mave de kan lese av lottotallene. De pudrer magen med litt pudder (mel) («bæng» på thai) (mage - "tÅÅng", høy Å). Å protestere på at dette har ikke noe for seg, ja det kan du bare glemme. Sånn er det nå i vår village, vil tro det er slik i de fleste villager. Høye porter, pene security og en færøying som stjeler padder. Ganske ulikt boligfelt i Norge, men ting går seg til når man blir vant til det. Jeg mangler ingenting (bortsett fra en padde). Av: Knut Johansen

Da er man flyttet i en ny gate i et helt nytt område. Det er alltid spennende å komme på nye plasser selv om likheten fra plass til plass absolutt er til stede (bardamene ligner) ☺️. En overfladisk gjennomgang av området er nok uansett nødvendig, må se hva som finnes her og hvilke folk som finnes i området og ikke minst hva dem livnærer seg av. Det nærmeste jeg finner er et marked, noe mer spinkelt en andre markeder i distriktet her, men de har nok det aller mest nødvendige av fisk, grønt og kjøtt. Ikke for det, jeg er ikke noen tilhenger av kjøtt som er oppbevart i 35 grader i mange timer, men regner med at ingen har omkommet ennå, så det ligger nok bare i mitt hode (kjøtt på thai er "nua" og fisk er "plæ"). Rett ved er det en altmuligrartbutikk under en gigantisk presenning. Det er også noen enkle barer og et utsalg av drikkevarer, og jadda, de har de drikkevarene du kanskje tenker på. Da har man mat og drikke, ja om det skulle oppstå noen som helst akutt nød eller krise (mat eller måltid på thai er "ahan" og flytende veske er "nam", "nam polemay" frukt jusie, "nam pao" flaskevann, isbiter "nam keng" for "keng" er thai og betyr hard. Men for all del ikke forveksle "nam keng" med "ham keng"). Når man flytter finner man fort ut at den nye bopelen mangler en masse ting eller utstyr, spesielt på kjøkkenet er mangellisten stor, og det er gjerne en del ting som over hode ikke holder mål. For eksempel, gafler som bøyer seg når man stikker i en kokt potet 😀 (noe som irriterer meg grenseløst). (gaffel "såm", kniv "miid" og skje "chåån"). ​ Det bar av gårde til altmuligrartbutikken under presenningen, det er jo den eneste jeg tross alt vet om,,,,, foreløpig. Dama som styrer der er tykk (bomboy), hun har baby og den gynges og gynges i en noe hjemmestikket anordning. Stopper hun blir det hyling, så hun vil nødig forstyrres. I alle fall smiler hun ikke, heller tvert om (et smil på thai er et «yim», og så vidt jeg vet finnes det 13 forskjellige yim, der vist nok ingen betyr at de er blid). Best å lete og finne selv om man vil bevare et snev av populæritet. Varesortimentet er imponerende. Kvaliteten er kanskje så som så, men man vet ikke før man har prøvd. Det står faktisk pris på alt, så noen thai/ farang-pris er det neppe. Mulig det bare er faranger som er «dumme» nok til handle her, så da er det vel farang pris da. (dum på thai er «suubuu», legg lit z`lyd på s`en så er du der) Jeg finner alt, men det tok en time (1 time på thai er «nung chomong», «nung» for 1 og «chomong» for time, så vet du det). Hun har ingen kasse, og det var ikke spesielt overraskende, bare en pappeske, så noe regnskap føres neppe her. Jeg gir henne pengene, får tilbake veksel og vender tilbake til min scooter. Jeg oppdager relativt raskt at jeg sitter igjen med mer bath en jeg kom med. Tanken på å stikke er ikke til stede, skal jeg ble kjeltring må det nok en større pått på bordet, jeg stikker hodet inn igjen, hun smiler fortsatt ikke, ikke noe «yim». Men, når jeg sier at jeg fikk for mye penger tilbake stivner hun, og så er hun i knestående, et tydelig «waii» kommer, (thaienes buddahilsen) og hun sier Khap chon maaa khaaa,,, og hun smiler fra øre til øre. Etter det er jeg blitt presenningens store helt. (Hode på thai er «hua». Byen Hua Hin på norsk blir «Hode Sten», for «hin» er thai og betyr «sten». Øre på thai er «hoO», og enden på på o`en er høy. Et headset som du setter på ørene dine for å høre musikk er på thai "hoO fang", for "hoO" betyr som sagt øre og "fang" betyr å høre, så headsett blir rett oversatt til norsk "øre høre"). Ikke langt ned i gaten er det et stort supermarked. Her er prisene det jeg kaller hinsides all fornuft. Bare det aller mest nødvendige handles her. I 2.etg er det enda en «altmuligrartbutikk». (2. etg på thai er «tsjan song», song er tallet to». Den er stor og den er noe mer proff en den under presenningen, minner om en norsk Jula-butikk. Og, etter en aldri så liten «vareopptelling» oppdager jeg hvor dama under presenningen kjøper sine varer. Prisene her er 2-3 ganger lavere enn under presenningen. Føler jeg meg «suubuu» nå eller? Nok en gang, det lønner seg å ta et overblikk i gaten du bor, FØR man hiver seg på det første og beste. Hengelåsene jeg kjøpte av den «smørblide» damen for 289,- bath koster 89 bath her. Samme størrelse og samme merke. Kanskje jeg skulle gå tilbake å be om rabatt? Rabatt på thai er «loddrakha», kan jeg få rabatt, «roddrakha dæi mæi». Men det ville være bortkastet tid. Og heltestatusen under presenningen ville nok avtatt betydelig også ☺️ Det som skiller seg betydelig ut fra der jeg bodde før er total mangel på russere og kinesere. Jeg savner dem ikke spesielt men de gjorde aldri meg noe, bare litt mindre å prate om. Å savne noen på thai er «kittung», "pom kittung" jeg savner. Pom may kittung conn russia! Tok du den? («conn» er menneske på thai). ​ Det er noen barer her i området, den nærmeste er ikke noe å skrive hjem om for å si det mildt. Og når krakkene er tomme regner jeg med at min observasjon er riktig. Lenger bort er det en bar med pool og her sitter mange faranger. De er av eldre dato («geleo» på thai), vil ikke si «gått ut av dato», men du vet hvor jeg vil. De sitter ved vært sitt bord, så noen vennegjeng snakker vi neppe om. Det er LEO på hvert et bord, så det er nok et par timer på formiddagen som skal slås i hjel. (Når klokken er 6 om morgenen til kl 12:00 er klokken «chao», altså morgen, for eksempel så er klokken «si mong chao» når den er 10:00. Tar mer senere). En dame, hun er thai, ser på meg, hun smiler. Intensjonen vet jeg fint lite om, men jeg ser mitt snitt til å få litt gratis info om området omkring. Jeg sier «nang doei dæi mæi», kan jeg sette med deg? Hun sier «jinn dii dånnlæpp», velkommen. (Vanligvis sier ikke thaier velkommen når de får besøk av thaier, altså «jinn dii dånnlæpp». De sier, «gin cao ryang, gin cao gap aray» som betyr «har du spist, hva har du spist», for thaier er dette en måte å hilse på). Jeg setter meg ned, og praten er i gang. Å be noen om å sette seg ned på thai er «nang didi» og ønsker du å sitte alene så er det «nang condeo», for condeo er thai og betyr å være alene. Vi sitter lenge og utveksler info. Standardfrasene er unnagjort for lengst, slike som, hva heter du, hvor er du fra, hvor gammel er du etc etc. "Cun chu aray, cun madjag tinæi og aju tau ray". Nå kan jeg jo ikke røpe alt man snakker med en thaidame i en bar om, det kan nesten bli litt upassende i dette selskapet, men jeg fikk da masse nyttig info. Her i området er det nok av små soier å vandre i (å vandre eller å gå på thai er «døøn», springer du er det «wing», «pom døøn nitnoy», jeg går litt! Jeg skal nok ta meg tid til å finne ut mer i detalj hvordan ståa er her, noe jeg synes er en absolutt nødvendighet og ikke minst morsomt. Jeg har da venner som reiser halve jorden rundt og når de er stasjonert i condoen utvides ikke horisonten mer en til en knapp 100 meters radius rundt dem, ja, sagt litt på spissen kanskje, men ikke helt usant heller. ​ Av Knut Johansen

Her i gata jeg bor er det i grunn mye som skjer. Det er mange mennesker her som har sitt virke og tjener til det daglige brød (eller papaya pokkpokk). Jeg går tur hver morgen og kikker meg rundt. Jeg synes det er morsomt å se hva som skjer i nærområdet og så blir man jo i tillegg kjent med folk. Jeg er definitivt ikke typen som kommer til Thailand for å sitte i samme bar i månedsvis å drikke for så å dra hjem, selv om jeg meget godt kan sitte i en bar å kose meg, bare ikke så ofte (6 dager i uken). Gate på thai - "tennon" eller "tang". ​De første jeg som oftest møter på min tur er «motorsaaiii»-guttene. De hilser alltid pent på meg, ja om de ikke sitter å sover da. Om kvelden sitter de å drikker thaiwisky. Jeg håper de ikke kjører i tillegg, men det skulle ikke forundre meg. De pleier å by meg på en og jeg takker ja en sjelden gang for å vise et lite snev av takknemlighet. Thai whiskey bart er ikke en av mine favoritter for å si det sånn 😊 De er ikke veldig nøye disse gutta, men de har det morsomt der de sitter på stoler som var gått ut av dato før krigens dager. Stol på thai - "gao i". Et sete, f.eks. på en bike - "bÅ", høy å. ​ Det er mer motorsykkel i gata. En mann jeg kjenner driver et lite motorsykkelverksted. Han heter noe som ender på «pung»,,, så de kaller han derfor bare for Pung. Jeg har ikke sagt noe om hva vi nordmenn tenker om det, men best å la det ligge. Han er dyktig. Å være dyktig på thai - "geng", veldig flink - "geng djan løøy". Han har kontroll og han er tidlig oppe, ja han er en ordentlig arbeidsmann. Han hilser pent og noen ganger setter jeg meg ned sammen med han. Å snakke engelsk til han er ingen vits, kunne like gjerne bare diktet opp noen ord, forstår ingenting uansett. Det går på primitiv thai, og da er det meg vi snakker om. Han har mange kunder, de stoler på han, for han har nok mer peiling en de aller fleste. Når han smiler er det umulig å ikke smile. Første gang jeg så han smile måtte jeg bite meg i tungen for ikke å knekke sammen i latter. Der var 1 tann i overkjeften hans. Tann - "fenn". Han har kone og hun gir meg noen ganger noe suppe, ja Thailand er et suppeland, supper i alle varianter. Hun sier bare «gin supp»,,,, for suppe heter supp på thai så vet du det. Jeg takker høflig, khap con maa krap,, det blir sånn ca 1000 takk på norsk. Mens han mekker og kakler på thai, gir han meg noen deler,,, og jeg spør, «sækk may»,,, det er min primitive måte å spørre om jeg skal gjøre den ren. For eksempel så er "sækk pææ" å vaske klær. Han nikker og gir meg en klut, den er ikke så ren at det gjør noe, men jeg tåler litt skitt under negla, best å ikke nøle, for da vet jeg hva han tenker, fisefine farang. Jeg vet ikke hva jeg gnikker på, for jeg har ikke et bittelite snev av peiling på hva jeg holder i hånden. Ikke gjør det noe heller, for jeg kan ikke jobbe i dette landet selv om jeg gjerne vil, jeg bare mest holder metalldingsen i hånden, som en slags gest. Hans kone er litt sjef der kan man si (som alle andre koner tror de er),,, hun ber ofte om hjelp til noe og sier alltid «rau rau rau rau» (få opp farta din latsekk),,, han trekker et sukk, men smiler litt for seg selv og rynkene i panna blir svært synlige. Sant å si har jeg det på samme måten (men det er mellom deg og meg). ​Det er flere damer som driver med massasje her i gaten. Jeg tror ikke de er høyskoleutdannet akkurat, men de har vel en viss erfaring. Jeg har ikke prøvd, damene her har nemlig hvert hjemme til måltidene, så det er nok best å la det vær. Jeg tror ikke forretningen går veldig bra, men de holder koken ved hjelp av attåt-tjenester. Og da er det ikke det du kanskje tenkte på (for disse damene er litt over the hill for å si det sånn), men mer sånn Massasje, grillkjøtt og vaskeri. Det ser ut som alle følger samme modell, massere, grille og vaske, det er greia. De er svært hyggelige alle sammen og de morer seg når jeg snakker thai til dem. «Tamgnan ok wan nii» sier jeg,,, går jobben bra i dag,,, de sier ALDRI ja, i håp om at jeg skal kjøpe noe i ren medlidenhet. Det hender jeg kjøper et overgrilla kyllinglår. Det går ikke ned på høykant, det ville være å overdrive. Thaier er kjent for å grille litt i overkant mye, men like greit, så er det muligens trygt å spise. Å steke - "tådd", stekt svinekjøtt - "moo tådd". De liker at vi faranger er interessert i dem og deres kultur, og i dette tilfellet språket. Det er jo ikke alle thaier som setter like stor pris på det. Noen ganger forstår de meget godt men later som de ikke forstår, ja, janteloven lever også i Thailand, så vet du det. ​ Det finnes også en del severdigheter her, og som overalt ellers, er det èn severdig ting så er der også kinesere. Ikke bare noen få, neida, en hel h…ttes masse. Kineser på thai - "djinn". Kinesere er «flokkdyr» og for meg ser det ut som de får totalt angst OG panikk om de ikke har direkte hudkontakt med hverandre. Stopper bussene på andre siden av gaten så er helvette løs. For alle kommer ikke over gaten på en gang. Det går ikke for her kjører bilene som om de har stjålet både bil og bensin. De skriker og skråler, skulle nesten tror de var døden nær. Den første har et flagg i hånden. Alle kan se det og ingen kommer bort fra gruppen. Å krysse gaten på thai - "kamm tennon". Kinesere ER veldig selvopptatte og bryr seg fint lite om at de sperrer halve vegen og hele fortauet. De eier ALT og de er mange. Man kan dele folkeslag i Thailand inn slik: Nordmenn går alene, Russere kone og mann, Indere ca 6 stk, «muslimer» 7 stk og altså Kinesere minst 100 stk :) I enden av gata er det en ganske stor butikk og her får du endelig følelsen av et snev hjemlig sivilisasjon. Her har de ALT du måtte ha bruk for. Jeg synes de er i overkant overbemannet. En som sier hei når jeg kommer inn døren, en som tar imot ryggsekk og tar vare på den. Og en haug med andre folk som for meg virker veldig overflødige. Men, dem om det. Mottoet er vel «arbeid til alle». Etter et år her i gaten så kjenner de meg kanskje med navn, i alle fall et par jenter som jobber her. Kona spurte «hvorfor kjenner de deg»??? Men vi lar den ligge 😀 Det er i grunn rart når du kommer på en butikk i et fremmed land, du kjenner ikke produktene og vet nesten ikke hvor du skal lete. Men, det kommer fort og betjeningen er svært hjelpsomme. Husker da jeg skulle ha østers-saus første gang,,, den var litt vrien kan man si. Østers på thai er samme som det kvinner har mellom bena da det ligner veldig mye,, (hoi på thai) skal jeg tørre å si «hoi-saus» som de sier på thai. Etter litt mot kom det ut av munnen min (med meget dempet tone) og dama henta varen uten å trekke en mine. Puhhhh. ​ Om du tar deg tid til å utforske gaten der du bor vil du finne ut at det ER mange hyggelige og kanskje morsomme mennesker å bli kjent med. Språk er sjelden en hindring. Det ligger i så fall bare i ditt hode. Men nå er jeg snart ferdig med denne gaten og klar for nye områder. Da er det bare å bli kjent med nye mennesker, jeg gleder meg. Av Knut Johansen

Her i condoen vi bor er det det vi kaller flerkulturelt. En ansamling av det jeg kaller litt i overkant «rare» folk. Det kan godt hende jeg er den rareste. Og et par vittige karer jeg kjenner er nok enig i det. Det er i alle fall ikke usannsynlig. Jeg bor i øverste etg (etasje på thai er "chanN", høy "n"). Min nabo er svensken. Jeg møter han hver morgen. Han smiler aldri. Han er nysjærrig. Når jeg låser opp døren om morgenen for å gå ut gjør han det samme. Han står å ser litt rart på meg i bare underbuksen. Lukker døren etter seg. Et blikk, ingen «god morgen», bare et alvorlig blikk. Kona sier: Ja glo ja hen mak mak. Det betyr at han er veldig nysjærrig. Han har ung dame. Hun er minst like «ja glo ja hen». Men hun smiler. Hun smiler i heisen også, og blinker,,, kona tar det med et smil. Kii hung sier hun… hun er sjalu. Svensen er «geleo makmak» sier hun, han er gammel. Jeg er ikke ung jeg heller sier jeg. Sant, men ikke såååå gammel 😀 Den unge damen pleier å kikke rundt murveggen på balkongen. Da hun så mitt hode en gang var hun snar tilbake. Hun så ikke på meg neste gang i heisen. Hun så ned. I den siste condoen bor taxidamen. Hun kjører motorsaiii taxi. Hun er smilende og svært pratsom. Hun er litt flau. Hun ville gi meg en fritur en gang. «Rakatao ray» sa jeg, hvor mye koster det. Eller, «tao lay» som thaiene forkorter det til. Hun sa, for free. Ohhhh sa jeg, nei, jeg må betale. Det gjorde jeg. Hun ble flau ja, da hun møtte meg og kona i korridoren. Men, hun smilte allikevel og hilste. Etter det var det ingen fritur mer 😊 I begynnelsen av korridoren bor engelskmannen. Eller «boleren» som jeg kaller han. Kona er redd han. Han ser skummel ut. Men når han prater smiler han. Men, ingen skjønner hva han sier. Halve engelske ord er ikke lett å forstå. Vi bare nikker og smiler. Som om vi skjønte. Det er han som blåser seg opp som en værbalong når han møter folk. Ikke har han t-sjorte heller, han vil bli sett, men ingen ser han, eller, de ser han men bare ler bak hans rygg. Lengre ned bor russerne. De prater ikke noe, de hilser aldri og de går først. Alltid. De åpner ikke døren for deg for å si det sånn. Men de har aldri gjort meg noe. Og ikke har jeg gjort dem noe heller. De er vel fornøyd med at det er litt «skille» mellom oss. Heisen her går i overkant sakte. «Lipp kikkiet» sier kona,,, heisen er lat, ja, det stemmer. Det kan være en lidelse. Den stopper i hver etg. Russere av og på i en evig strøm. Ingen sier noe. Alle ser på tallene som lyser på tavlen. 2, 3, 4 etc etc. Som om det gikk fortere av den grunn. Russedamen tar noe plass der de står. Tykke med svære mugger, ja, sånn er det. De ser olmt på meg, på min kone, på sin mann, de har kontroll, ikke se på kona hans, du har meg, ferdig med det 😀 I 5. etg bor ladyboyene. 2 stk. Den ene er lett og nett. Smiler hver gang, og prater litt. Som om jeg ikke vet. Selvsagt vet jeg. Hun har både eple og banan. Rene "fruktfatet". Den andre, en skyskraper med 12 cm stilettsko (i tillegg). Hun hilser alltid. Men, får nesten nakkesleng av å prate med «henne», hun rager 30 cm over meg, en riktig sværing spør du meg. Men de er hyggelige og prater mye med min kone. For henne er de helt vanlige, som meg og deg, og jaggu er de blitt det for meg også. De er en del av mangfoldet her, hadde ikke hvert det samme uten dem. Vaskedamen er hyggelig. I alle fall sånn ca annen hver gang. Smiler og hilser jeg også. "Sawadee krap". Neste dag er jeg en ukjent, en "farang". Bare ser ned og skurer og skurer. Har ikke sett meg før,,, eller? Det er to vaktmestre. De ser mest på youtube på tlf. Jeg kaller dem pompel og pilt. Kona her sett på youtube, hun lo. Ja, det er dem sa ho 😊 De sitter i 1 etg og ler til filmer. De er ikke så snakkesalige og heller ikke så oppmerksomme. Jeg kan passere dem 10 ganger om dag uten at de enser meg. Kanskje de er redd for at det er arbeid i vente. De er ikke veldig ivrige. De har nok salt i lommene for å si det sånn. Den ene fikset dassen min. Det var mislykket. Han måtte komme tilbake dagen etter. Måtte ha mer penger også. Han gjorde dårlig jobb men jeg må betale. Tenkte at det er ikke noen vits å krangle, jeg har lært nå. Gjør det selv, selvgjort er velgjort og ingen å klage til og ingen å betale overpris til heller. Security, de med sort jakke og sort bukse. De er litt stolte av den drakten. Gir dem litt selvtillit. De er viktige, for meg, min kone, svensken, engelskmannen, taxidamen, de to laidyboyene og russerne. De passer på. De er i grunn hyggelige folk alle, en i vaktbuen og en i hver av de 3 oppgangene i de 3 bygningene. Det er porter for alle 3. De kan trykke på knappen og portene går opp. Det er en viktig oppgave. Vist de er våken og passer på da. Om ikke må du opp med nøkkelkortet og vimse litt fram og tilbake,,, der går den opp. Om natten sitter de der, alle sammen, nattskiftet. I vaktbua er det stille, hører bare snorkelyden. Jeg bebreider dem ikke, det er neppe noen spennende affære. På vaktrunden bruker de lommelykt. De lyser litt her og der, ikke noe målbevisst og ingen plan. Bare litt fram og tilbake for å vise at de er der, de ser ALT 😊 På dagtid er det den "koselige" lyden av fløyten. Biiiiip biiiip biiiip,,, jeg tror de elsker den lyden. En bil skal ut på veien, biiiiiip biiiiip biiiiiip,,, pass opp, her kommer en bil. På utsiden er naboens vaktbikkjer. De er ikke i nærheten så hyggelig som svensken, engelskmannen, taxidamen, de to ladyboyene eller russerne. De står klar hver kveld. På vakt. De er mer på vakt en noen av securityene her noen gang har hvert. Den første tiden måtte jeg gå slik at kona var bak meg, skjult, hun er livredd. Jeg vet, gå rolig, gi litt "bæng" at de er der. Men, ikke verre en at jeg kjøpte en sånn strømdings… den får bena på dem til å reagere, borte på et blunk. Det er også da secuity-vaktene våkner. Og det var jammen på tide også. ​ Jeg tror på mange måter det er slik i de fleste condocomplex. Alle har det slik. Nordmannen, svensken, engelskmannen, taxidamen, de 2 ladyboyene, russerne, pompel og pilt, vaskedamen, security og vaktbikkjene til naboen. Av: Knut Johansen